Så er vi der igjen ...... eller vi har vel vært der hele tiden.......
Staten bestemte seg i 2008 for en strategi der private institusjoner skulle avvikles, behandlingen skulle desentraliseres, mere skulle løses gjennom polikliniske samtaler og hjemme besøk (ambulante team) og staten skulle ta sitt ansvar. Super tanke. Riktig tanke. Men virkeligheten var vel at de la ned før de selv hadde bygget opp noe. Og da får man et sprik.
Jeg hørte på nyhetene for noen uker siden at 17 behandlingssteder var blitt avviklet de siste årene. Det er endel behandlingsplasser. Vi må derfor ikke være overrasket over at mange fremdeles ikke får behandling. At rusmisbrukere fremdeles dør i kø, mens behandlingsplasser står ledig. Dette er reprise fra 2008. .
AT det settes på dagsorden er fint. Men hver gang ser det ut til det fører til noen presseoppslag, at noen politikere får blomstre litt for en god sak. Mens alle som jobber for å finne løsninger for rusmisbrukerne stanger hodet i en viss vegg, heldigvis etterhvert den samme veggen som mange rusavhengige selv og mange pårørende også stanger i Det kan i jo forhåpentligvis føre til mer innsikt.
Jeg blir veldig glad over å se at Arild Knutsen fremdeles står på for sin gode sak. Hatten av!
Jeg tror nok ikke man finner tryllemiddelet denne gangen heller. Tid, utholdenhet, pågangsmot og kompetanse er viktige ingredienser i å finne løsningen. Både for den det gjelder, de som er rundt og for de som er hjelpere i systemet.
Fossanåsen står tomt og er mer enn godt nok egnet til mange formål. Men tid er penger. Når offentlige prosesser tar måneder og år, bare for å bestemme seg for hvordan en løsning skal se ut. Ja da dør det pasienter i kø. Og behandlingssteder går konkurs. Hadde man kunnet slutte å ruse seg mens man ventet i kø, sa var det jo ikke behov for disse behandlingsplassene. Målet om økt polikliniske samtaler skulle representere motivasjon for behandling og en viss kontakt med hjelpeapparatet, noe som i seg selv er bra. Men det må da være frustrerende når man oppdager at en samtale i uken ikke løser rusavhengigheten og hjelperne ikke får lov å sende motiverte pasienter til behandlingsplassene som står ledig, når man endelig har greid å skape en viss form for motivasjon.
Og virkelig frsutrerende er det jo når man endelig har kjempet seg gjennom en lang og tøff behandlingsprosess og ser at pasienten sendes tilbake til samfunnet og ingenting skjer for å opprettholde den gode utviklingen. Pasienten er tilbake i sin avhengighet etter en viss tid. Det er vondt for både hjelpere, rusavhengige og pårørende.
Nå har vi en ny reform som skal løse problemene. Det er fint. Synd det tar så lang tid å sette seg inn i hva som er behovet og hvordan det skal skje. Nye løsninger finner det ofte formålstjenelig å legge ned "gamle" løsninger. Nye mennesker skal sette seg inn i en ny virkelighet. Skaffe ny kompetanse. Noen bruker sågar kreftene sine på å være uenig i reformen eller protestere mot at de gamle løsningene "avvikles". Dette er ikke lett. Det er mange hensyn som skal tas.
Jeg holder fremdeles en knapp på at tid, utholdenhet, pågangsmot og kompetanse er viktige virkemiddler mot en varig løsning. Mens tiden går får man prøve så godt en kan å få til noe godt for noen. Alle kan gjøre noe! Og her står Fossanåsen fremdeles tom!
Staten bestemte seg i 2008 for en strategi der private institusjoner skulle avvikles, behandlingen skulle desentraliseres, mere skulle løses gjennom polikliniske samtaler og hjemme besøk (ambulante team) og staten skulle ta sitt ansvar. Super tanke. Riktig tanke. Men virkeligheten var vel at de la ned før de selv hadde bygget opp noe. Og da får man et sprik.
Jeg hørte på nyhetene for noen uker siden at 17 behandlingssteder var blitt avviklet de siste årene. Det er endel behandlingsplasser. Vi må derfor ikke være overrasket over at mange fremdeles ikke får behandling. At rusmisbrukere fremdeles dør i kø, mens behandlingsplasser står ledig. Dette er reprise fra 2008. .
AT det settes på dagsorden er fint. Men hver gang ser det ut til det fører til noen presseoppslag, at noen politikere får blomstre litt for en god sak. Mens alle som jobber for å finne løsninger for rusmisbrukerne stanger hodet i en viss vegg, heldigvis etterhvert den samme veggen som mange rusavhengige selv og mange pårørende også stanger i Det kan i jo forhåpentligvis føre til mer innsikt.
Jeg blir veldig glad over å se at Arild Knutsen fremdeles står på for sin gode sak. Hatten av!
Jeg tror nok ikke man finner tryllemiddelet denne gangen heller. Tid, utholdenhet, pågangsmot og kompetanse er viktige ingredienser i å finne løsningen. Både for den det gjelder, de som er rundt og for de som er hjelpere i systemet.
Fossanåsen står tomt og er mer enn godt nok egnet til mange formål. Men tid er penger. Når offentlige prosesser tar måneder og år, bare for å bestemme seg for hvordan en løsning skal se ut. Ja da dør det pasienter i kø. Og behandlingssteder går konkurs. Hadde man kunnet slutte å ruse seg mens man ventet i kø, sa var det jo ikke behov for disse behandlingsplassene. Målet om økt polikliniske samtaler skulle representere motivasjon for behandling og en viss kontakt med hjelpeapparatet, noe som i seg selv er bra. Men det må da være frustrerende når man oppdager at en samtale i uken ikke løser rusavhengigheten og hjelperne ikke får lov å sende motiverte pasienter til behandlingsplassene som står ledig, når man endelig har greid å skape en viss form for motivasjon.
Og virkelig frsutrerende er det jo når man endelig har kjempet seg gjennom en lang og tøff behandlingsprosess og ser at pasienten sendes tilbake til samfunnet og ingenting skjer for å opprettholde den gode utviklingen. Pasienten er tilbake i sin avhengighet etter en viss tid. Det er vondt for både hjelpere, rusavhengige og pårørende.
Nå har vi en ny reform som skal løse problemene. Det er fint. Synd det tar så lang tid å sette seg inn i hva som er behovet og hvordan det skal skje. Nye løsninger finner det ofte formålstjenelig å legge ned "gamle" løsninger. Nye mennesker skal sette seg inn i en ny virkelighet. Skaffe ny kompetanse. Noen bruker sågar kreftene sine på å være uenig i reformen eller protestere mot at de gamle løsningene "avvikles". Dette er ikke lett. Det er mange hensyn som skal tas.
Jeg holder fremdeles en knapp på at tid, utholdenhet, pågangsmot og kompetanse er viktige virkemiddler mot en varig løsning. Mens tiden går får man prøve så godt en kan å få til noe godt for noen. Alle kan gjøre noe! Og her står Fossanåsen fremdeles tom!
