Biff ala Lindstrøm og Kuala Lumpur

Det  høres ut som jeg refererer en gammel sangtekst. Det gjør jeg ikke. Etter tre fantastiske dager i Kualalumpur, må jeg jo følge opp med noen velvalgte ord om Malaysia. Det er ikke tull, men jeg har smakt den beste biffen ever. Den var en supermør australsk langtidsstekt okse, men akk så stor. måtte legge halvparten igjen på tallerken. Kanskje jeg burde hatt med noen ord til ettertanke om verdens fedmeutfordringer, barn som sulter osv. men det kan jeg ikke. Jeg er bare glad for opplevelsen og ser på det som akkurat det - en opplevelse. Toppen av Twin Tower ga selvsagt også en WHAOU opplevelse. Verdens høyeste tårn frem til 2004. senere overgått av flere, ikke minst et fra Dubai, som er omtalt tidligere i denne blogg. det er jo litt morsomt å oppleve verdens store begivenheter. Men kanskje var faktisk den største opplevelsen hotellets Jazzkvartet. De sang og spilte seg totalt inn i mitt hjerte. Alle fra Malaysia. Profesjonelle musikere som til daglig spilte i Symfonien i Kuala Lumpur. Deilig å høre at det fremdeles finnes land som satser stort på å holde kulturen høyst levende. Ikke minst spilte de Misty - Bare for meg. den beste versjonen jeg noen gang har hørt - og jeg har hørt mange. Flyturen tilbake til Singapore har gått minst like smertefritt som tidligere. Det er en drøm å reise her nede. Litt rart å komme fra verdens rikeste land og vite at både flyselskap og kulturliv sliter med å holde samme nivåe som Malaysia - et ganske fattig land i asia målestokk. Sprudlene glade er de også.
Nå befinner jeg meg på Sentosa, en kunstig øy i utkanten av Singapore. Her er vi en liten gjeng som skal være til i morgen. Da går ferden tilbake til Shangri La i Ochard road i sentrum av Singapore og Kongsbergfolka skal begynne å jobbe. Jeg skal starte opp med skikkelig trening og jobbe intenst med å skaffe meg en brunfarge. Om jeg orker i denne varmen :-)

Singapore - nok en gang

Ikke for å gni det inn til kalde nordboere, men nå er jeg atter en gang fremme i Singapore. Dette skulle bli sånn rundt regnet den sjette gangen. Den sjette høsten på rad. Nok engang mottatt som selveste prinsessen av kuldelandet. Reisen med Singapore airlines fornektet seg ikke. Dere som har reist Ryanair - bare glem det. Dette kan ikke kaldes flytur til sammenlikning. Det er som å sette likhetstegn mellom seiljolle og cruiseskip. Som sagt - ikke for å gni det inn. At det er 32 grader i skyggen. At jeg allerede har rukket fire gode svømmeturer, varme boblebad og massasje bør jeg vel kanskje heller ikke nevne. Når disse nydelige kinesiske damene kommer og forteller at massasje er bra for jet lag og at kulden bør knas ut av kroppen når det nærmer seg null grader -null grader ? Er det mulig liksom? De skulle bare visst! Regner med at nåla bare kryper enda lenger nedover der hjemme innen jeg er tilbake igjen. Men akk! Adam var jo heller ikke lenge i paradis. I morgen tidlig går ferden videre til Kuala Lumpur. Det blir spennende å se hva Malaysia har å by på. Skulle ikke forundre meg om jeg kommer til å gni inn noen go'ord fra den kanten også. Til da! Stay cold! :-) 

Waterfrontshow i ørkenen

I går må jeg si at havfrua var på hjemmebane. Besøk i verdens største kjøpesenter med shoppestopp ga ikke spesielt mye uttelling. Gull, glitter, mote og fashion. Deilig å bare la det fare. I stedet ble det et lite innsyn i verdens største akvarium. Med påfølgende lys og vannshow i kjøpesenterets kunstige innsjø. På stenbelagte broer kunne man rusle kvartalsvis til lyden av klassisk musikk med et fantastisk lys og vannspill. Vannstråler som danset i takt med musikken og farger som  skapte magi. Dette vil jeg se mer av.
Dagen i dag har vært stille og rolig. En dag uten trening og sol. Men mye god skriving og lesing.
Nå nærmer det seg sengetid her nede. I morgen skal vi opp i verdens høyeste bygning. Det tror jeg blir en spesiell opplevelse. Oppholdet går mot slutten. Men jeg har noen godbiter i vente. Følg med så skal jeg fortelle hva som skjer...... Tror det er sånn cirka onsdag i dag. Ser at snøen daler i vakre flak der hjemme. Det er fantastisk flott å se bilder og glede seg over å være her hvor solen fremdeles oppleves varm og god for en kald norsk kropp. I morgen blir det bassengtrening og soling. Så får dere bare ha meg tilgitt dere som føler at jeg gnir det litt vel mye inn. Men jeg har det altså helt perfekt nede.
Have a Nice day! :-) 

Asfaltjungel i ørkenen

Dubai er en fascinerende by. Pulserende og full av lyder, midtøstens NewYork , byen som aldri sover? Med et areal på størrelse med Østfold fylke og til stadighet bevegelse av 2.2 mill fastboende og kanskje en halv million tilreisende, som alle er her for å jobbe, er det lett å forstå at det meste må skje i høyden og til alle døgnets tider. Med verdens høyeste tårn som nærmeste nabo står byen i sterk kontrast til den stille og rolig skjærgården på Tjøme vinterstid.
I går var vi i "The Palms" og besøkte Erik, sønnen til Rolf. Det var superhyggelig. Han disket opp med hjemmelaget og eksotisk mat, deilig rødvin og en fantastisk leilighet. Selv om han nå har flyttet fra 84. Etasje til 13. Etasje var utsikten upåklagelig. Strøket er en genial byggeflopp som enda ikke er ferdig. Hvor sjeiken i Dubai bor i nabolaget og visstnok har sprengt et helt fjell i Iran for å få grunnlag nok til å bygge en stooooor øy formet som en palme. På palmebladene er det bygget hus og blokker, som alle har strandlinje og sjøutsikt. Helt utrolig genialt mitt inne i en ørkenby. Dubai har med dette minst dobblet sin sjølinje og gjort seg selv enda mer attraktiv for godt betalende gjester. På sett og vis får man storbyen inn i stua fra den ene siden av huset. Stillhet og ro, med utsikt over fantastisk båter til et vanvittig luksuriøse bryggeanlegg på den andre siden av huset. Allikevel sitter jeg her, velter meg i luksus og tenker ; å så glad jeg er for å bo på Tjøme!
Jeg sitter og jobber om dagen med finpussen på boka. Samtidig får jeg lest litt krim i solsengen ved bassengkanten - takk til Greger for spennende bok til jul - og takk til Jørn Lier Horst for å a skrevet den. Været er som en god norsk sommer. 23 grader i går kveld, men med litt kald vind sigende inn fra ørkenen. I dag blir det stille og rolig på meg. Litt trening i hotellets fasjonable treningssenter. Tok litt vel mye i første dagen, så jeg har fått kjent litt på Støle ben og armer de siste dagene. Men det er derfor jeg er her, så sprekere blir jeg. Jeg har oppdaget noen nye muskelgrupper der jeg før trodde det kun var plass for mat og drikke. Det nyopererte benet kan jeg snart danse med. Så dette går bare rette
veien :-) ønsker dere alle en super uke! Ps! Tenk også litt på småfuglene!

Fremme i Dubai

Da er jeg fremme i Dubai, en storbygigant som vokser mitt inne i ørkenen. En fantastisk innkjøring  nattestid. Byen så ut som et kunstverk fra luften, med alle sine opplyste soner. Et veinett med en struktur det kanskje vil være lett å følge for en som både er stedvill og retningsforvirret. Vi får se om jeg begir meg ut på noen lang spasertur alene disse dagene. Skjønt behovet for å skulle gjøre det ser jeg ikke helt. Det er mange og lange veier å gå bare på hotellet hvor jeg bor. Fra mitt store vindu i 37. Etasje sitter jeg på skriveplassen og ser rett ut på det høyeste og mest omtalte bygget i Dubai. Fantastisk imponerende. Inspirerende og godt for øyehvile. Hotellet er spredd over flere kvartaler. En liten spasertur nede i 4. Etasje så er jeg på treningsanlegget. Over den særdeles hastig traffikerte veien kan jeg i lukkede besmykkede bruer komme meg bort til svømmeanlegget, med opplyste ekte palmer, restaurant med god internasjonal mat og egen bar. Med utsikt over byens mange skyskrapere og en knall blå himmel i dagens morgentimer. En liten dis ligger over utsikten mot havet, men den regner jeg med at solen varmer opp i løpet av dagen. Temperaturen var 24 grader da vi landet i går kveld, halv elleve lokal tid. Med tre timers tidsforskjell er søvnmønsteret ingen utfordring. Heldigvis. Kongsberg maritime er allerede godt i gang med arbeidsdagen og jeg i ferd med å starte min. Det vil i første omgang bestå av en tur i treningssenteret. Så en liten tur i bassenget. Kanskje litt forsiktig soling første dagen. Litt lesing. En spasertur - selvsagt uten krykker, da de er forlatt hjemme i Norge. Satser på å bli en sprekere og varmere utgave av meg selv når jeg kommer hjem om to uker. Sender spesielt en hilsen til 80 åringen som hadde en fantastisk hyggelig feiring før jeg dro. Takk til Rolf som kjørte meg til toget. Takk til Tuva som er hundepasser disse ukene. Jeg føler meg heldig. Oppdatering følger etterhvert! Ha en fin dag alle sammen! 

Forbereder hjemreise

Da går skriveturen mot sin ende.
Ble i Cala D'or resten av dagene. her er det liv, hyggelige mennesker, inspirerende for formålet og ikke minst godt og varmt.
Har brukt litt tid idag for å forberede bussturen til flyplassen. Ikke så lett dette. Her er alt tilpasset pakkereiser. For en loffer som meg blir det komplisert. Buss må bestilles fra hotellet minst 72 timer før avreise. Jeg som aldri vet hvor jeg kommer til å være innen denne tidsfristen sliter. Ingen buss for meg i morgen. Må ta samme løpet som sist. Offentlig transport innom Palma, bytte buss men den store risikoen det innebærer osv. Må reise tidlig å legge inn litt tid til bortroting og andre forsinkelser. Ikke veldig fleksibelt dette systemet. Loffetilværelsen gir meg litt mere rom for å se mere av øya og bli der hvor jeg syns det er best. Angrer ikke på det. Ikke en gang trusselen om  å betale litt ekstra virket på hotellet. En regel er en regel. Så får Schuffle bussene som går rett på utsiden her bare reise halvtomme uten meg. Jeg får jo masse trening ved å dra rundt på den tunge kofferten. Har selvsagt med meg bøker og permer på turen for å sørge for litt ekstra vekt. Tror jeg har maksa vekta for hjemreise så det tillater ikke særlig mange gaver. Så er dere forberedt. Smått og lett er alt jeg har plass til.
Traff noen hyggelige norske jenter i går da, i begynnelsen av 20 årene. De var på pakke tur. Lå på stranda hele dagen og hadde kun et mål - å bli brune. 
Jeg har da også endelig fått somla meg de 50 meterne ned til stranda idag da. Så skjønner jeg plutselig hvor alle menneskene er. Der var det fullt gitt. Og veldig varmt. Men jeg fikk tatt meg et bad. Tror jeg får nøye meg med noen timer hjemme i solstudio dersom jeg skal få litt farge. Strandligging er ikke noe for meg.
Men jeg nyter varmen. Nyter at jeg har fått gjort masse av deg jeg tenkte jeg skulle gjøre. Inni hodet mitt er det fullt og tomt med vekslende mellomrom. Nå har jeg sittet i 6 timer i strekk, fått mange nye biter på plass og avsluttet økten med en deilig biffmiddag og et glass vin. Gleder meg litt til å komme hjem også. Fikse og ordne litt på Tjøme før jeg starter i ny jobb. Det skal bli gøy!
Så er jeg spendt på om det blir noe henting på Gardermoen i morgen, eller om jeg må teste ut NSB. Etter dette går sikkert det også fint :-)
Ha en fin helg alle sammen !

En liten Mallorcahilsen!

Tre dager og tre netter i en langt-utenfor-allfarvei-liggende-fiskelandsby. Vakkert. Stille. En søt, men meget sliten hotellvertinne jobbet fra tidlig morgen til sene kvelden. Hadde ansvar for resepsjonen, lagde all maten, drev baren om kvelden. Hun var på min alder, men så ut som hun hadde levd 20 år lenger enn meg. En av de alt for fete, sure tyske turistene ga henne en solid omgang med kjeft den andre ettermiddagen. Han klagde på alt. Maten, rommet, badet, ventilasjonen. Dette foran oss andre gjestene. Rommet var slitent, og ventilasjonen virket ikke hos meg heller. Maten var veldig sparsommelig. Jeg kan støtte det. Lufta var til å skjære gjennom om morgenen i solsteika. Mammas ullsokker har jeg ikke fått brukt. Ei heller superullundertøyet som alltid er med på tur for frysepinner som meg. Men det kunne ikke falle meg inn å klage. Jeg betalte litt over 100 kroner for natta. Utsikten fra ballkongen var spektakulær, verdt over hundre kroner bare den, spør du meg.

Men tyskerne klaget på det meste, i følge henne. Hun var sliten og fortvilet. Eierne ville ikke bruke mer penger. Turistene var i ferd med å bli helt borte. Etter september hadde de ikke flere bookinger. Jeg syns synd på damen og ble en ekstra natt. I det samme rommet. Til den samme latterlige prisen. Vi ble sittende og prate, sammen med et par andre lokale, til klokken var tre i natt. Alle var like frustrerte. Hun sliten av for mange jobber. De andre fordi det ikke fantes flere jobber. Det var ikke nok å leve av for alle sammen. De var på full fart inn i en kollektiv depresjon.  De så ikke for seg noen fremtid etter oktober.  Til ettertanke for meg som reiser hit som den største selvfølgelighet, bare for å få litt varme og litt ro til å skrive. Krisen har rammet dem hardt.

Selv har jeg fått gjort akkurat det jeg skulle. Skrevet masse.  Å leke inni noen fiktive gale menneskers hoder er en morsom og interessant øvelse. Kanskje best at jeg er for meg selv nede i heten når jeg driver med sånt. En spesiell form for egenunderholdning, vil kanskje noen si. Men ting faller på plass og det er blitt nærmere hundre sider på disse dagene.  Og med de fremtidsplanene jeg nå har, så vil det kanskje bli lenge til neste gang jeg kan unne meg denne form for luksus; En uke i varmen med fordypning i galskapens mysterier. Men spennende er det!

Nå har jeg altså forlatt den triste men vakkre landsbyen Jeg har beveget med sørover til Cala D’or. Her møter det meg et helt annet liv. Pulserende. Det yrer av turister. Smilende mennesker. Helt klart mer oppløftende og mer sosialt.  Så får jeg bare leve med at jeg har mistet den fantastiske utsikten.

Jeg kan jo bare gå opp på taket til swimming poolen og nyte sjøen derfra. Sammen med utsikt over hele byen og langt oppover østkysten. Så får jeg heller bare leve med at det er alt for mange turister her – etter min smak. Jeg menger meg jo ikke uansett. Men godt og varmt er det :-)

PS! Jeg ser at 40 stykker har vært innom å lest bloggen fra Mallorca. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvem dette kan være. Kommenter gjerne. Jeg skriver jo helst for de som er interessert i hva jeg driver med her nede; Mamma! Men jeg har ikke 40 mammaer ......... bare en  .... en helt super en ! 

Impulstur til Mallorca

Kjære familie, venner og ikke minst hovedsponsorer!

Etter en særdeles hyggelig kveld hos Tuva, som egentlig ble natt før hodet traff puta, startet reisen til mallorca allerede klokken 06.00 i dag tidlig. Med «fast track» på gardermoen og ekstra service på flyet gikk turen som en drøm. På flyplassen i Palma spurte jeg i informasjonen hvilken buss jeg skulle ta for å komme frem til den adressen jeg hadde bestilt hotel på. De sperret opp øynene og sa «No buss» og slang pekefingeren med stor kraft i østlig retning og forklarte på spansk at det var laaangt. «Neida», tenkte jeg litt småarrogant. Seks og en halv mil er ikke langt, skjønner du. Ikke i Norge. Men turen fra flyplassen til hotellet tok akkurat dobbelt så lang tid som å reise fra Tuva til Gardermoen og til Mallorca.

Jeg måtte reise innom hovedstaden Palma. Mine reisebrev har for de oppvakte leserne (og de som kjenner oss Lønner godt) en viktig fellesnevner; Et eller annet sted på veien går jeg meg bort. Det skjedde selvsagt også denne gangen. I Palma.

Jeg er god på å sjekke himmelretning og solens plassering. Jeg er ikke fullt så god på å sjekke klokka. Det er jo ferie. Men en time feil i tid blir fort noen grader i feil retning. Og når jeg, sprek som jeg er blitt, tenker at å slepe på en koffert og en databag til musikken fra gitarkameratene er god trening, så går det både fort og langt i feil retning. Når jeg litt betuttet og mulefunken måtte erkjenne tabben og kapre meg en taxi, kjørte han nøyaktig samme lange veien tilbake, pluss en liten sving i den riktige retningen. Jeg var så nære, så nære når jeg startet å gå!

Som seiler er man jo kjent med missvisning og kompassfeil. Men jeg tror jeg må ha en innebygd tendens til retningsforvirring som kanskje er moden for behandling. På den annen side, så fikk jeg se mye mer av Palma enn jeg hadde tenkt, og traff hyggelige hjelpsomme mennesker. Og det er jo aldri feil!

I tillegg sovnet jeg god og sliten på bussen til Cala Moreia.

Her sitter jeg nå på en restaurant med nydelig utsikt over havet. Bølgeskvulp, solnedgang, glade mennesker i summende prat, lekende barn og høflige servitører skaper en perfekt ramme for nydelig lokalmat (blekksprut), sjelefred, bokperfeksjonering og opplading til det som kommer. 

Med andre ord -> Alt er perfekt på denne første dagen av min noe impulsive tur ned til varmen. Takk for at dere unner meg dette!

Tilbake i Esteli!

Kjære alle nære og kjære som følger oss på reisen :-)
Nå er vi tilbake i Esteli etter en meget innholdsrik og spennende rundreise i et sammensatt og variert land. Med hver vår lille ryggsekk, sparsomt med klær, solkrem faktor 30, myggstift, Idoform, penn og papir, samt kamera og to ivrige fotografer la vi for en uke siden ut på en "roadtrip" vi ikke helt visste hvor bar. Vi startet i Leon, besøkte stranden der Torinn studerte spansk og latin amerikansk kulturhistorie for 7 år siden. Vi var i byen og så hvor hun bodde. Kjempefint for oss å kunne se det vi til nå bare har hørt så masse om.
Så gikk turen med lokal buss til Managua og videre til Granada. Hele veien dro vi kun på lys dag og i sol, da det er trafikken som tar flest liv i dette landet, særlig etter mørkets frembrudd og i regnvær. Vi har sett og opplevd så utrolig mye, både spennende, morsomt, trist, utrolig vakkert og litt skummelt. Hele registeret av virketrang og opplevelsesbehov er dekket. Vi har kjørt båter, hester, canopy (eksotisk taubane i jungelen sammen med apene) gamle skranglekjerrer, lokale busser, kassevogner,  Panga i Karibien, 12 manns fly på tvers av Nicaragua, og gått alene gjennom mørke stier. Når det er mørkt på Corn Island, så er det mørkt. Vi er blitt kjent med både det gode og det mindre fine som landet har å by på. Vi velger å fokusere på det fine som det absolutt har vært mest av. Nicaragua er såvisst ikke noe gourmet land, men vi har smakt på det som er blitt servert av lokal mat. Stort sett med gode resultater. Magene har vært litt i ulage til tider, men ellers har vi stort sett vært friske. Vi har truffet masse spennende mennesker, både Nicaer og folk på "loffen" som oss, fra mange forskjellige steder i verden. Særlig de siste dagene på Corn Island. Der opplevde vi tre dager med en liten bit av paradis. For de som drømmer om idylliske øyer, sol, varmt vann, romantiske solnedganger og hyggelige mennesker, kan Little Corn Island anbefales. De fleste vi møtte der var under 30, så jeg har virkelig feriert med ungdommen :-)  Det er utenfor sesong, så vi var ikke så mange. Det var nesten så vi bare ville bli igjen der i dag, men virkeligheten kaller. Dessuten var vi tomme for både myggstift og solkrem. Det er et must på den øya. Vi har allerede rukket masse idag. Reiste fra øya med båt klokken 06.00. Så fly til Managua. Så i bil de timene til Esteli. Nå er sand og saltvann snart vasket ut av både klær og hår og vi må på markedet å handle mat før kvelden. Det er helg og i morgen skal vi til Mira Flor, et utsiktspunkt i fjellene her i Esteli. Benytter samtidig anledningen til å hilse til Mira, som helt sikkert har det fint på hytta til Geir.
Dette har vært en uke vi kommer til å huske lenge og snakke mye om i tiden som kommer.
Jeg er dere evig takknemlig, dere som har bidratt til at jeg og Tuva fikk disse ukene hos Torinn. Samt den lille ekstra ferien vi har fått sammen. Takk til "sponsorer", hundepassere og alle som unner oss dette. Kanskje er det ikke så ille å bli 50 likevel :-)
Iallefall en gave som varmer, bokstavelig talt! Nå skal vi roe det ned noen dager i Esteli og gjøre oss enda bedre kjent her, hvor det også foregår masse spennende. Vi er alle tre enige om at dette er den beste byen. Passe stor. Blide mennesker. Trygg. Oversiktlig. Passe temperatur. Og akkurat passe eksotisk.
Bilder vil nok komme på FB utover i uken, sammen med kommentarer og muligens noen avsløringer :-)
Kos dere så masse alle sammen !

God helg fra Nicaragua

Jeg har fortalt om vannet når det fosser i strie strømmer ned fra himmelen her nede. Men når vi står i dusjen og skal prøve å bli rene, da er det veldig begrenset hvor mye vann som kommer ut av dusjhodet. Vannstrålene er til tider så spredt at jeg sliter med å bli skikkelig våt. Iallefall er det en opplagt umulighet å vaske håret. Det vil ikke komme nok vann til at håret blir skikkelig vått. Enda større umulighet å vaske ut såpen dersom man kommer så langt at man har rukket å såpe inn håret. At det på et sådant tidspunkt forlengst er slutt på varmtvannet er bare sjarmerende. Iallefall første gangen :-)
Derfor bar det i dag tidlig til frisøren. En opplevelse som også har skapt en spesiell opplevelse, sammen med en sår hodebunn og en mørkebrun panne! Under blikktak i små koselige rom, malt i turkis, lilla og knallblått brukte ei søt Nica jente 2 timer på å farge håret mitt. Til slutt måtte jeg gå til vannkilden i et forsøk på å få fargen ut av håret igjen. At vannet heller ikke der hadde noe trykk eller noen flere stråler enn hjemme, merket jeg raskt. At varmtvannet forlengst også der var oppbrukt merket jeg ikke så godt, da vannet kom så sakte at hun slet med å få hele håret fuktig. Men hun ga seg ikke og etterhvert var håret ganske rent og pent. Jeg hadde iallefall fått kamuflert noen små grå (hår altså) selv om panna nok var brunere enn den pleier å være. Men neglelakkfjerner, noen bomuldsdotter og en tålmodig datter fikk fjernet det meste. Men som alltid er de lokale Nicane alltid blide, hyggelige og det artikuleres, veives med armer og hender, så språkbarrieren nesten ikke blir noe problem. Det gjør alt mye enklere. Og morsommere.
Akkurat nå sitter vi alle tre i stua hos Torinn. Jeg blogger til nydelige stemmer og gitarspill. Ungdommen koser seg med å synge duetter og klimpre på Torinns gitar. For en mor er dette rett og slett lykkestund på jord. I kveld skal vi på konsert, sammen med Sofie og Rommel. Det blir også spennende. At jeg tilhører en generasjon nesten for meg selv her nede, er det bare jeg som bryr meg om. Har nesten ikke truffet noen på min egen alder ennå. Over 50% av befolkningen i Nicaragua er under 16 år. Det preger gatebildet. Samtidig som det sier litt om hvor viktig jobben med å skolere alle barna er. Der gjør faktisk Norge en super innsats på flere plan. Høyskolen i Vestfold, Tønsberg kommune, Fredskorpset, Fjordbluesfestivalen i Sandefjord og sikkert flere også, har prosjekter her nede. I går var vi med Torinn og Sofie til Movedupse, kontoret som fredskorpset samarbeider med her nede. Der har jentene, Torinn og Sofie, jobbet med å lage et bibliotek til barna i Esteli. De har vært i Managua og handlet to kasser med bøker.
Tannhelseprosjektet går også etter planen. I barnehagen de nå jobber har alle barna fått hver sin tannbørste og en lomme på veggen å ha den i så den holder seg ren. De jobber med å få karius og baktus på spansk, den norske boken hadde jeg med når jeg kom, og både barn og førskolelærere får opplæring i tannhelse. Etterhvert skal prosjektet utvides til de andre barnehagene i Esteli. Supert prosjekt som jeg anbefaler så mange som mulig å støtte. De har egen FB side : "Spons et barn i Nicaragua med en tannbørste". Det varmer at ungdommen ser verdien i å hjelpe.
I morgen, dersom alle er friske, har Torinn planlagt en roadtrip. Leon, Granada og muligens en tur på Corn Island. Torinn har tatt seg noen dager fri. Da blir det å pakke ryggsekken. Ingen data. Ingen blogging. Men helt sikkert en minneverdig tur. Og noe å skrive hjem om når vi er tilbake.
Ha en fin helg i Norge alle sammen :-) 

Varmt , Vått og Vakkert

Det er lett å få et litt ambivalent forhold til været dersom det siste døgnet skal legge listen for de neste ukene. For dere som er missunnelig på varmen ! Ikke vær det!
Det er varmt. Veeeeldig varmt. Igår bevret det når vi tidlig på morgenen ble med Torinn og Sofie til barnehagen. Vi bor i et murhus, rent og pent, med ventilasjon, vifter og alt man trenger for å trives i denne varmen. Inne!
Etterhvert som vi nærmet oss barnehagen blr det mindre murhus, mindre brostein, men også mindre trafikk og mindre støy. Etterhvert som vi nærmet oss ble det mer bølgeblekk, steinete vei, jord, søle og masse fluer. 
Den glade flokken med unger som møtte oss i barnehagen ga en viss forståelse av hva som betyr noe. De sang norske sanger og leker. Det var ganske rent og pent inne i den lille stua, som vi i norge antageligvis ikke engang ville kalle skur. Blikktaket var tett. De små bordene hele. Og veggene pyntet med tegninger barna hadde laget. Den lokale førskolelæreren, som alene hadde ansvaret for 30 barn, var bli, hyggelig og imøtekommen. Den lille stua var hennes egen. vegg i vegg med hennes private soverom og bad. Utenfor var det jord, søle og umulig å leke akkurat nå. Fordi det hadde kommet et lite regnskyll!
Varmen er til tider uutholdelig, selv for meg som elsker den. Men jeg skal ikke klage. I går var den litt vel trykkende og det merket alle. Forklaringen fikk vi på ettermiddagen. Himmelen åpnet seg da jeg og Tuva satt på en restaurant og ventet på at Torinn var på møte. Selv ikke Bergen kan skilte med slikt imponerende vær. Det regnet så hart og heftig at ingenting var tørt. Selv inne i restauranten, og jeg vedder på at vi befant oss på et av de mest ekslusive stedene i Esteli, ble det vått overalt. Umiddelbart var ryddepatruljen igang. På et blunk hadde de ansatte, med hjelpere ryddet, tørket, og gjort alt rent og pent. Sølen som hadde samlet seg på det som skulle ligne på fortauer ble skylt bort og alt kostet rent.
Dette samtidig med at lyn og torden slo til for fullt ; det buldret og lyste konstant i 15 minutter. Det fosset vann i strie strømmer nedover gatene. Nedover mot de mindre heldige strøkene i byen. Til strøket der barnehagen til Torinn holder til. Nå er det tidlig morgen. Torinn og Sofie skal snart gå til barnehagen på jobb. Det blir spennende å høre hva regnet har gjort med barnehagen i løpet av kvelden i går. I dag skinner solen igjen. Det er 35 varmegrader og alle smiler. Som de stort sett gjør hele tiden.
Det er det vakkre med denne plassen. Menneskene. Ansikter som smiler, hilser og bryr seg. Uansett hvor på de norske levekårsbarometerne de befinner seg.
Ha en glad dag alle sammen!

Endeli' Esteli

Endelig fremme i Esteli! Etter en lang og innholdsrik reise i to døgn ble vi behørig belønnet med en hyggelig overraskelse i Managua i går. Mens jeg og Tuva ventet på en som het "Elvis" som skulle hente oss på hotellet, ble bli nedrent av spanske taxisjåfører som gjerne ville kjøre oss de to timene opp i fjellet. De begynte nesten å krangle. Mens jeg og Tuva fortvilet forsøkte å forklare at vi ventet på "Elvis".  Alt foregikk på spansk, som er et språk både jeg og Tuva best behersker via ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det spanske uttrykket "ikke forstå" ble hyppig brukt på begge sider av den noe frustrerende konverseringen. Etter en krisetelefon til Torinn ga hun tydelig beskjed ; Avvis alle forslag! Sett dere ned og vent!
Noen minutter senere kommer Torinn inn døren. Gjensynet var utrolig. Alle kjørelystne sjåfører sammen med hotellets resepsjon ble stående å måpe da de ble vitne til intens Lønne knusekosing. Eller var det Hjellup koseknusing? Iallefall en stor overraskelse for oss å se henne brun, smilende og vakker som hun er, komme inn døren.
Rommel, Torinns venn og for anledningen sjåfør, tok oss tre jentene med på en skikkelig sightseeing i Managua. Laguner, innsjøer, vakker utsikt, gamle fengsel, gamle katedraler i stein, marked i Masaya, litt historikk om revolusjonen og ikke minst selve kjøreturen oppover i fjellene. Vi endte opp med 5 haikere på bilens lasteplan som satt i to timer i stekende sol og etterhvert ganske kraftig regnvær. Biler med lasteplan er veldig vanlig å se på veiene og ofte er det fullt av folk på det åpne lasteplanet. Kollektivtransporten i Nicaragua er ikke som hjemme i Norge. Men det er mye som er anderledes enn i Norge. 
Vi gleder oss til å utforske landet. Foreløpig er det blitt mest soving. Litt handling på meg og Tuva i dag. Med 35 varmegrader og stort sett sol ble stilongs og ulltrøye i varmeste laget selv for meg :-)
Dagen i dag startet med en joggetur på meg og Tuva, mens Torinn var på jobb. Også det en selsom opplevelse, da vi bor midt i byen, det kjøres ganske aggresivt og det er få steder å løpe. Da vi begge rager et godt hodet over de lokale her, og er blekere enn de aller fleste selv hjemme i Norge, ble vi lagt godt merke til der vi småjogget sikksakk bortover og hoppet lett over når det lå for mye søppel i gatene. Men alle er bare blide og hyggelige. Med et vennlig "Hola" og et smil har vi håndtert de fleste situasjoner så langt. Nå er det ut å få seg litt mat. I Norge er det snart natt :-) Her er det enda bare midt på dagen. Sov godt alle sammen :-)

Snart på vei til Nicaragua

Det er natt! Vi er slitne! Allerede før vi kommer til første destinasjon har stresset og frustrasjonen tatt oss. Pakking for tre uker er en utfordring! "Ta med lite klær, det er varmt" sier Torinn. Samtidig sender hun oss en liste over alt hun har savnet de siste tre månedene i Nicaragua. Hun ønsker seg ny PC, ostehøvel, Kaviar, og leverpostei. Listen er selvsagt mye lenger og vi skjønner plutselig hvorfor vi skulle pakke med oss lite klær. Listen hennes tar nesten opp en hel koffert :-)
Men nå er vi i gang. Vi er ferdig pakket og eneste grunnen til at vi ikke sover er Torinns bestilling om spotify på sin nyeinnkjøpte PC. Det har vi nå greid å få til. Jeg og Tuva. Med våre begrensede tekniske innsikter. Men det har absolutt ikke lagt noen demper på reiselysten. Bare gitt oss litt mindre søvn før oppstart. Nå gleder vi oss. Gardermoen om tre timer. Vi er klare for avreise. Vi sender noen takknemlige tanker til de som skal passe Mira og Noddi disse ukene. Vi savner dem allerede. Men nå gleder vi oss først og fremst til å se Torinn igjen.

Italia i mitt hjerte :-)

Etter fem fantastiske dager med lange brede solstrender, varm, stekende sol på vestkysten gikk turen til Pisa. En dag ved det skjeve tårnet og på en gammelt nedlagt kloster om natten, hadde jeg en fin opplevelse, før jeg dagen etter traff de andre på stasjonen i Pontedera, en by lenger inn i landet. Med innleid privatsjåfør gikk turen fra Pontedera videre innover i landet og oppover i fjellene. Til Palaia. Uten kontakt med omverdnen, uten internettdekning og en sjelden og sporadisk mobildekning har jeg tilbrakt en fantastisk uke med norske, svenske og danske venner. Med chi gong, dans, sang og musikk på programmet gikk uken som en røyk. Vegetarisk mat og gode urteteer har gitt en sund og helsefremmende uke.

Nå er jeg tilbake til sivilisasjonen. Nærmere bestemt Marina di Pisa. Her er det så vakkert at her blir jeg en uke. Ingen lange strender med parasoller og stranddisko. Heller ikke så mye tigging og påtrengende strandselgere. Bare rått hav, steiner, bølgebrytere, vakker sol, god varme og masse skriveinspirasjon. Utsikten fra hotellrommet er som å sitte på verdens ende en høstdag med mild vind og stekende sol. Ute i havet ser jeg rett på fangeøya. Et sted med litt heftigere klientell enn på Bastøya i Horten. Men øya er betydelig mye lenger ute. Kan så vidt skimte den ut i horisonten. Turistsesongen er over og jeg føler meg veldig hjemme. Passe alene. Passe stille og rolig. Med en hyggelig internettbutikk som lar meg få låne litt kontakt med omverdnen når jeg måtte føle for det. Personalet på hotellet, som virker mer som et privat bed and breakfast enn hotel, er super hyggelige. Italiensken flyter litt lettere nå, og det er lettere å komme i kontakt med folk. Hyggelig og hjemmekoselig har jeg det.

Nå blir det en uke med skriving før jeg vender nesen hjem til Norge, til høst og nye prosjekter. Ha en fin uke der hjemme J

en liten oppdatering fra Italia

Etter brannen forrige kvelden har det vært stille og rolig her nede. Jeg bestemte meg for å bli her noen dager til og er ekstremt produktiv. Det er mye inspirasjon å hente fra havet. Jeg nyter nå den siste solnedgangen før jeg i morgen igjen kaster meg på toget og drar inn i landet og opp i fjellene  til Palaia for å møte de andre.

Det er en glede å ta tog her nede. Det er billig. Folk er hyggelige. Det er enkelt å finne frem selv for en som greier å gå seg bort på de aller mest utrolige steder. Kanskje har NSB noe å lære av de Italienske jernbaner.

Igår hadde jeg en nydelig lunsj. Spagetti Calamaretti, helt fantastisk. Åpnebart kom jeg i vaktskiftet. Etter den deilige spagettien tenkte jeg det var godt med litt dessert. En ny dame kom frem til bordet og spurte høflig på Italiensk om jeg skulle ha noe mer. Da den forrige servitøren snakket utmerket engelsk, spurte jeg selvsagt pent om hun også snakket engelsk. Det gjorde hun ikke. I stedet kom det på ganske irritert og heftig Italiensk at det var jeg som var i Italia og burde snakke Italiensk til henne. Tilsynelatende syns hun det var frekt av meg å forvente at hun skulle snakke engelsk. Det hun ikke helt forsto var at jeg skjønte alt hun sa. Det ble nesten litt komisk. Jeg nikket bekreftende og syns selv det var dumt at jeg ikke snakket bedre Italiensk. Men det er vanskelig å forklare at tungen min slår krøll på seg når jeg prøver å snakke dette for meg noe kompliserte språket. Men noen ord kan jeg jo. Jeg bestilte Creme Bruillet. Det hadde de ikke. Jeg sa det var greit, da skulle jeg ikke ha noe. Litt snurt spør hun videre om jeg vil ha kaffe. Men det drikker jeg ikke, så jeg måtte avslå det også. Kroppsspråket talte godt for seg da hun snudde på helene og gikk tilbake til kjøkkenet. Men hun var meget blid og elskverdig da hun kom ut etter noen minutter med kuleis og bringebær.  De er søte disse italienske damene!

Det er fortsatt god varme her om dagen, litt kjøligere når sola går ned. Men veldig romantisk å gå tur langs stranden i mørket. Kanskje ikke så romantisk når man må gjøre det alene. Men vakkert er det!

Håper været der hjemme også byr på litt sol og varme J