Daniel på 10 år i boken ”Hvorfor blir mamma slått” har også vokst opp i en voldelig familie. Først en far som slår hans mor, så en storebror som fortsetter å slå der faren måtte holde avstand etter en dom. Daniel begynner selv å vise tendenser til å løse konflikter med vold og får problemer på skolen. Heldigvis for Daniel hadde han noen voksne som så og som satte i gang noen prosesser som gjorde at Daniels familie fikk hjelp. Det er viktig for voldsutsatte barn og lære at det finnes hjelp å få. Hjelp for mor. Hjelp for far. Og hjelp for barna.
Voldsutsatte barn snakker ikke med noen, de bærer på sin smerte alene. De er redde! Vi hørte Christoffers mormor si at hun spurte, flere ganger. Det er nesten umulig å forestille seg at man skal mistenke noen for å utføre så massiv vold på små barn. Det er et vanskelig tema å snakke om for oss voksne. Vi kvier oss for å ta det opp. Hvordan snakker man med barn om hvorfor noen bruker vold?
Boken om Daniel på 10 år gir barn en historie de kan snakke om. Boken gir de voksne rundt dem en innfallsvinkel og et begrepsapparat som barn og unge forstår. Den gjør voksne litt tryggere på hvordan de kan snakke med barn om vold. Boken gir barn trygghet på at dette er det lov å snakke om.
På flyet hjem fra psykiatrikonferansen på fredag leser jeg i VG om ei jente som har levd med en voldelig stefar i 11 år. Dommen etter hennes oppvekst gir nå barn bedre retts sikkerhet. Hennes, og sikkert flere eksempler, har ført til en lovendring som sikrer barn som er vitne til vold i hjemmet selvstendige rettigheter. Dette slår høyesterett fast i en ny dom. Høyesterettsdommen anerkjenner alvoret i å vokse opp som vitne til vold og gir barna rett til bistandsadvokat, egen erstatning og egen straffesak. Det er fremskritt. Men det er altfor mange barn som lever i en hverdag med vold som aldri kommer i retten.
De som slår slutter ikke å slå før noen stopper dem eller de lærer å stoppe seg selv. For Christoffer er det for sent. Det er kjempetrist og burde vært unngått. Kanskje kan boken om Daniel hjelpe et voldsutsatt barn ut av volden. Ikke la oss få flere Christoffer saker........
Audhild!
SvarSlettJeg lurer svært på HVORFOR mormor IKKE ringte en bekymringsmelding til barnevernet om hun var så bekymret som hun påstår...
Marianne Bakke
Ja, det er et godt spørsmål, Mariann, som helt sikkert også mormor har spurt seg selv om mange ganger. Men hvem kan tenke at det skal være så ille og gå så galt? Det er vanskelig å peke finger mot mormor alene. Her er det mange som bærer et ansvar. Dette er noe vi må lære av alle sammen. Heller en bekymringsmelding for mye, enn en for lite!
SvarSlett