Ikke alle gleder seg til jul .......

Noen ganger er det viktig å stoppe opp litt i den verste julestria. Se litt rundt seg, tenke over hvordan nabogutten eller nabojenta har det. Ikke nødvendigvis redde verden, bare gjøre en liten innsats for noen som kanskje ikke ser like mye frem til denne høytiden som du selv gjør.
Lille "jenny" som bare er 10 år, har en mor som er deprimert og i julen er hun kanskje enda mer deprimert enn ellers. Det gjør at Jenny ikke gleder seg noe særlig til jul. Det er vanskelig for Jenny å være glad når mamma bare er trist hele tiden.
Jeg leste et innlegg om en barnehageassistent som bekymret seg litt ekstra for en gutt i barnehagen som var slapp og alltid trøtt. Etter et halvt år ble far fengslet for mishandling. Hvordan tror dere julen til denne toåringen hadde vært?
I julen samles familier til fest, det er ofte alkohol på julebordet.
"Anne" har foreldre som drikker alkohol og ruser seg på andre rusmidler. For Anne er julen en uforutsigbar tid. En tid hvor hun er spesielt fokusert på de små tegnene som hun vet fører til krangling mellom foreldrene, som fører til at storebror drar til kamerater for å komme ut av huset og Anne blir sittende alene på rommet å ønske at hun var et annet sted.

Disse barna bor rundt oss og er omkring oss. La oss stoppe litt opp og ta en ekstra sjekk. Kommer dine nabobarn til å få en fin jul i år?
Kanskje en liten oppmuntring fra en nabo vil hjelpe litt?

Sterke, klare signaler fra Barneombudet

Det er vanskelig å være tydelig uten å støte noen.
Enda vanskeligere er det å antyde at hyggelige voksne mennesker som gjerne kan være din eller min nabo også kan være overgripere, krenkere eller voldelige mot barn.
Reidar Hjermann tørr å si fra. Han tørr å være tydelig. Han tørr å ikke pynte for mye på virkeligheten. Det er så bra at noen tørr det.
Mange barn som vi noen ganger kanskje syns kan virke brysomme, bråkete eller vanskelige kan ha en eller flere traumatiserte opplevelser med krenkelser, vold eller overgrep. Man skal ikke uten videre tenke at det er barna det er noe feil på når de utagerer.
Det er vi voksne som har ansvaret for at dette håndteres slik at barn slipper å leve i en hverdag hvor de er redde og engstelige for de menneskene som er tenkt å skulle være deres viktigste trygghetspersoner. Det er vi voksne som må sørge for å sette dette viktige tema på dagsorden. At Reidar Hjermann gjør det som barneombud er helt riktig, men ikke la han bli alene om det. La oss bli flere som tørr å være tydelige. Som tørr å ta den risikoen det er å si fra om mistanke. Som melder om bekymringer. Og som heller risikerer å si fra en gang for mye enn at vi får se flere saker om barn som utsettes for krenkelser, overgrep og vold.
Det hjelper lite at voksne mennesker fremstår som hyggelige naboer, har viktige stillinger eller tjener mange penger, dersom de krenker barn i det skjulte.
Krenkelser av barn må det reageres på. Sterkt og Raskt.
Vi skal ikke ha flere "Christoffer-saker" eller flere barn som "Daniel" i boken om "Hvorfor blir mamma slått". La oss stå sammen, vi som tørr, og vise at vi bryr oss. La det bli folk som krenker, utsetter andre for trusler og vold som skal være redde - ikke barna.
Heia barneombudet som tørr å være så tydelig!