Depresjon stadig mer vanlig blant barn og unge

Depresjoner er meget hyppige i befolkningen og er ifølge offentlig statistikk, stadig økende. Folkehelseinstituttet kan informere om at mellom seks og tolv prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet. Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene vi har i dagens samfunn og rammer både barn, ungdom og voksne.

Jeg har alltid vært fasinert at det underlige fenomenet at voksne med depresjoner kommer til behandling i psykiatrien, og hva snakker de ofte om? Barndommen sin!

Hvorfor snakket ingen med dem når de var barn?

Eller for å si det på en annen måte, hvorfor snakker vi ikke mer med barn om ting som er vanskelig?

Forskning kan fortelle at man i mange tilfeller av depresjoner kan finne årsaken hos de menneskene som står barnet eller den unge nærmest. Arv og miljø studier viser at barn og ungdommer som vokser opp med deprimerte foreldre har større sjanse for å utvikle egen depresjon, enn andre. Folkehelsestatistikken viser også at selv om mange unge har symptomer på depresjon, søker de i liten grad hjelp for plagene sine. Hvorfor?

Barn kan uttrykke tristhet på en annen måte enn voksne, generelt uttrykker barn tristhet mindre tydelig i språket. Lojaliteten til foreldre, et ønske om at ”ingen skal vite” opplevelsen av skyld og skam kan ofte føre til at det er vanskelig for oss voksne å ta signalene når barn bærer på bekymringer. 

Det er alltid mye lettere å gjøre noe med det vi forstår. De aller fleste som har depresjon kan bli friske. Det kan ta tid og tålmodighet.  Men dersom man får god støtte og har noen å prate med, kan det gå veldig bra. Noen må lære seg å leve med depresjonen sin. Det finnes effektive metoder for å lære hvordan man kan tenke annerledes slik at man kan få et bedre liv, selv om man er litt ofte trist. Dette mener jeg det er viktig at barn vet.

Kunnskap kan hjelpe barn og unge til å forebygge depresjon, beskytte seg mot tilbakefall eller uheldige påkjenninger. Da er det også viktig at det finnes bøker skrevet om og for barn og unge på et språk de forstår. Min mening er at denne kunnskapen må være tilgjengelig både for barn og lærere på skolen, der hvor barn og unge er hver dag. Kanskje har ikke skolen denne kompetansen i dag? Kanskje trenger skolen flere yrkesgrupper for å unngå ”spagatøvelser” i sine forsøk på å nå inn til alle elevene?

Noe av utfordringen for mange barn er at de ”har ingen å snakke med” ……

Mange barn jeg har snakket med om dette kan fortelle at de gjerne vil snakke med voksne om det som plager dem. De opplever at det er de voksne som ikke vil! ”De vil ikke høre” de ”prater det bort” eller ”skaper en følelse av at ting egentlig ikke er så ille” eller ”de har rett og slett ikke tid”…….. mange barn og unge i dag vokser opp med travle voksne, som alltid har mye ”viktigere ting” å gjøre. Vi sitter med så mye kunnskap om dette tema nå at vi burde kunne ta barn og unges depresjoner på alvor!

Depresjon gjør vondt. Barn trenger å vite hva som gjør så vondt!

De trenger å lære seg hvordan tanker og følelser kan styres og håndteres!

Derfor har jeg skrevet boken om Jenny på 11 år.

Boken kan lære både voksne og barn hvordan barn kan ha det når noen voksne de kjenner har en depresjon. Dette må vi som er voksne tørre å snakke med barn om!