En liten Mallorcahilsen!

Tre dager og tre netter i en langt-utenfor-allfarvei-liggende-fiskelandsby. Vakkert. Stille. En søt, men meget sliten hotellvertinne jobbet fra tidlig morgen til sene kvelden. Hadde ansvar for resepsjonen, lagde all maten, drev baren om kvelden. Hun var på min alder, men så ut som hun hadde levd 20 år lenger enn meg. En av de alt for fete, sure tyske turistene ga henne en solid omgang med kjeft den andre ettermiddagen. Han klagde på alt. Maten, rommet, badet, ventilasjonen. Dette foran oss andre gjestene. Rommet var slitent, og ventilasjonen virket ikke hos meg heller. Maten var veldig sparsommelig. Jeg kan støtte det. Lufta var til å skjære gjennom om morgenen i solsteika. Mammas ullsokker har jeg ikke fått brukt. Ei heller superullundertøyet som alltid er med på tur for frysepinner som meg. Men det kunne ikke falle meg inn å klage. Jeg betalte litt over 100 kroner for natta. Utsikten fra ballkongen var spektakulær, verdt over hundre kroner bare den, spør du meg.

Men tyskerne klaget på det meste, i følge henne. Hun var sliten og fortvilet. Eierne ville ikke bruke mer penger. Turistene var i ferd med å bli helt borte. Etter september hadde de ikke flere bookinger. Jeg syns synd på damen og ble en ekstra natt. I det samme rommet. Til den samme latterlige prisen. Vi ble sittende og prate, sammen med et par andre lokale, til klokken var tre i natt. Alle var like frustrerte. Hun sliten av for mange jobber. De andre fordi det ikke fantes flere jobber. Det var ikke nok å leve av for alle sammen. De var på full fart inn i en kollektiv depresjon.  De så ikke for seg noen fremtid etter oktober.  Til ettertanke for meg som reiser hit som den største selvfølgelighet, bare for å få litt varme og litt ro til å skrive. Krisen har rammet dem hardt.

Selv har jeg fått gjort akkurat det jeg skulle. Skrevet masse.  Å leke inni noen fiktive gale menneskers hoder er en morsom og interessant øvelse. Kanskje best at jeg er for meg selv nede i heten når jeg driver med sånt. En spesiell form for egenunderholdning, vil kanskje noen si. Men ting faller på plass og det er blitt nærmere hundre sider på disse dagene.  Og med de fremtidsplanene jeg nå har, så vil det kanskje bli lenge til neste gang jeg kan unne meg denne form for luksus; En uke i varmen med fordypning i galskapens mysterier. Men spennende er det!

Nå har jeg altså forlatt den triste men vakkre landsbyen Jeg har beveget med sørover til Cala D’or. Her møter det meg et helt annet liv. Pulserende. Det yrer av turister. Smilende mennesker. Helt klart mer oppløftende og mer sosialt.  Så får jeg bare leve med at jeg har mistet den fantastiske utsikten.

Jeg kan jo bare gå opp på taket til swimming poolen og nyte sjøen derfra. Sammen med utsikt over hele byen og langt oppover østkysten. Så får jeg heller bare leve med at det er alt for mange turister her – etter min smak. Jeg menger meg jo ikke uansett. Men godt og varmt er det :-)

PS! Jeg ser at 40 stykker har vært innom å lest bloggen fra Mallorca. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvem dette kan være. Kommenter gjerne. Jeg skriver jo helst for de som er interessert i hva jeg driver med her nede; Mamma! Men jeg har ikke 40 mammaer ......... bare en  .... en helt super en !