Helsebringende arbeid i falleferdige offentlige bygninger?

Dagens nyheter om en forskningsrapport som kan fortelle om dårlig vedlikeholdte offentlige bygninger er frustrerende. Ikke overraskende , vi har jo visst det og sett det lenge, men greit å få antagelser dokumentert. Noen bygninger er så falleferdige at de antas å ikke tåle de klimaendringer den norske naturen utsettes for.
Forrige uke hørte vi om midlertidige brakker tilknyttet et offentlig sykehus som hadde stått i alt for mange år og var nå så full av mugg at personalet ble syke av å jobbe der. Hvordan skal det offentlige gjør folk friske under slike forhold?
Fossanåsen i Buskerud går på med nye entusisasme. Pusser opp og vil være stolte av stedet når vi åpner for nye drift utover høsten.
Ironien er bare at mens offentlige bygninger forfaller, offentlige helsearbeidere blir syke og frustrerte, er offentlig helsevesen skeptiske til å bruke private. Hvorfor forstår jeg ikke helt lenger.
Det er klart at presseoppslag om Adeco ikke gjør villigheten bedre. De ødelegger for en rekke private drivere, og det er frustrerende. Men hvor er de offentlige organer som skal følge opp og sikre at private driver seriøst? Det er vel de som må skerpe seg?
Det offentlige klarer ikke helse- og omsorgsoppgavene sine. Køene er for lange, derfor blir de mer og mer avhengige av å bruke private. Samhandlingsreformen gir fattige kommuner mer ansvar for viktige helseoppgaver. Men uten penger, med dårlig vedlikeholdte bygninger, så ser det vanskelig ut å skulle gjennomføre de krav som reformen gir.
Fossanåsen ønsker å bidra. Vi stiller bygninger til rådighet. Godt vedlikeholdte bygninger. Det blir spennende om det offentlige tar i mot tilbudet om å drive i godt egnede bygninger. Eller om vi til høsten starter privat drift. Drift skal det uansett bli. En ansiktsløfting, med enkel standard, gode sosiale arenaer, miljøvennlig drift, pene og godt vedlikeholdte rom. Utearealet, skogen og fjellet skal tilpasses et meningsfullt friluftsliv som skal gi gode forhold for trening for pasienter som trenger motivasjon og sosiale arenaer for å hente frem ny livsenergi etter sykdom. Livskvalitet og naturopplevelser skal prege stedet. Dette vil fremtidens fornuftige mennesker ønske seg.

nye møter med nye mennesker - så godt å ha tid til det .....

Dagen har vært preget av en urolig farting i et landskap jeg ikke er så godt kjent. Jeg har truffet så utrolig mange hyggelige mennesker. Det har vært en liten "alle kjenner apen, men apen kjenner ingen" - opplevelse. Stedet her opp er godt kjent av lokalbefolkningen. Mange har jobbet her opp gjennom årene. Et så lite sted følger man med. En helside i Lågendalsposten for noen uker siden har ikke gått upåaktet hen. De fleste visste hvem jeg var. Alle ønsket både meg og de nye eierne lykke til med ny drift på Fossanåsen. En utrolig varm og velmenende befolkning her i Numedalen.
I tillegg er det morsomt å se at så mange faktisk leser det jeg skriver. Mange treff de siste dagene gjør det skjerpende og oppmundtrende. I tillegg til at jeg har fått noen jeve følgere, som det heter. Mye nytt her for en som har vokst opp på det datafrie 70 tallet. Litt følerier blir det, men det er også viktig å kombinere det allmennmenneskelige med å  bevare både integritet og privatliv.
Så er det bare å avslutte den kvelden med følgende gode sitat :
Det er bedre å skrive for seg selv uten  et publikum enn å skrive for et publikum og ha mistet seg selv ....... ha en fin kveld alle sammen !

Erfaringskompetanse - en undervurdert kunnskap ?

I helgen har jeg vært på et spennende seminar. Jeg har truffet mange ekte mennesker og blitt utfordret på følelser. Jeg er snart femti år og fremdeles kjenner jeg den barnlige nesten-på-gråten-følelsen når sterke uttrykk finner veien rett inn i det rommet som har vært lukket lengst av dem alle.
Selvsagt skal man lukke rom. Livet blir for slitsomt ellers. Men denne gangen har jeg altså valgt å melde meg på et seminar hvor det å gløtte ned i skuffer er en viktig forutsetning for å få et utbytte av seminaret.
Så kommer den uvinnelige diskusjonen opp i meg, den frustrerende runden jeg har tatt med meg selv så mange ganger; det å ha erfaring og samtidig være godt utdannet innen feltet - er det et gode eller bare belastende for utøvelsen av faget?
Det er lett å skrive fagbøker om tema som berører andre. Det er lett å late som man vet når man har tilbrakt mange år på universitetet og absorbert mye av den forskningsbaserte kunnskapen som finnes om tema mange berøres av, men som bare psykologer og psykiatere får lov å snakke med andre mennesker om.
I helgen er jeg blitt utfordret på mine egne erfaringer. Mine egne traumer. Kanskje det som har gjort at jeg har valgt å studere psykologi, kriminologi, sosialantropologi og avviks sosiologi. Flotte ord. Spennende og viktige fag.
Men hvorfor har jeg alltid følt at mine kolleger er mer opptatt av min høyere embetseksamen enn det faktum at jeg har noen personlige erfaringer?
Kanskje vil et seminar basert på erfaringskompetanse endelig gi også de kjipe erfaringene jeg godt kunne vært foruten, en verdi?
Jeg lar meg imponere av de andre som er modigere enn meg. Jeg er fyllt av en ærbødig respekt for de som har turt å kjenne etter, som har erkjent og som deler med andre.
Så tøffe de er, de som tørr. Så bra at erfaringskompetanse endelig er blitt noe fint, noe styrkende som kan berike andre mennesker.
I kveld føler jeg meg berørt, inspirert og litt modig. Livet blir litt rikere da.
Ha en fin uke alle sammen :-)

Blogg come back !

En etterlengtende tur ut i virkeligheten ble fremtvunget av at stedet jeg bor på er tomt for vann og at et intervju skulle gjennomføres i Tønsberg Blad. Jeg trengte virkelig en dusj. Måtte jo lukte freeesht, selv om det bare var et avisintervju.
God venn stiller med dusj og overnatting i Tønsberg. I flere måndere har jeg levd litt tilbaketrukket og "sært". Fredelig og skjermet fra en virkelighet som noen ganger blir litt slitsom. I skogen og dalen har jeg den siste tiden vært kreativ, arbeidsom, men også med rom for mye hvile og ettertenksomhet. Litt skriving på ny bok er det også blitt! Er ikke det bra da? Å skjerme seg litt?
Joda, men hvorfor starte en blogg, skrive noen få entusiastiske dager, for så å bli borte?
Samtalen over et glass vin med den gode velmenende venninnen ble en påminnelse om at noen faktisk legger merke til det jeg gjør. Med ærlige tilbakemeldinger og litt risting i en sliten sjel som helt klart har meldt seg litt ut.
Jeg forsøkte meg på min ikke veldig godt gjennomtenkte liste av unnskyldninger. “Jammen .....”
Jeg ble heldigvis stoppet. “Troverdighet, Audhild, det handler om troverdighet”
Jeg? Jeg tenkte vel at det ikke gjorde noe om det ble stille et par måneder. Men der fikk jeg klar tilbakemelding. Klart det betyr noe?! Erkjennelse, vekkelse, snakking, refleksjon og ny erkjennelse.
Noen bryr seg. Så fint! Hvorfor skal jeg skjerme meg fra det?
Kanskje er det ikke troverdig å skjerme seg fra det som er vanskelig når man skriver bøker om hvor viktig det er å snakke om tanker og følelser.  Alle de vanskelige tankene og følelsene skal jo snakkes om! Det er jo hovedbudskapet mitt!
Noen setter pris på at jeg skriver og mener noe om ting! Så bra!
Elgene og Gaupene som jeg har hatt tråkkende rundt huset i dalen den siste tiden har verken gitt selskap, kommunikasjon eller ny innsikt.
Min etterlengtede tur ut i virkeligheten ga ny innsikt og nytt pågangsmot.  En besøksrunde rundt til vakre mennesker som ønsker å være der for meg også. En lunsj på brygga i begynnende vårsol. En natt i seilskute på Kystlaget ved ubåtstasjonen. En tur ut på Tjøme i nydelig sol. Så deilig.
Snart drar jeg tilbake til skogen og dalen for å fortsette alt det spennende som denne alenetiden har gitt meg mulighet til å utvikle. Men blir jeg litt for lenge borte setter jeg pris på at noen rister litt i meg og ber meg komme tilbake. Men fortsette å blogge, det skal jeg! BLOGGen er kommet for å bli. Jeg er igang igjen!