Erfaringskompetanse - en undervurdert kunnskap ?

I helgen har jeg vært på et spennende seminar. Jeg har truffet mange ekte mennesker og blitt utfordret på følelser. Jeg er snart femti år og fremdeles kjenner jeg den barnlige nesten-på-gråten-følelsen når sterke uttrykk finner veien rett inn i det rommet som har vært lukket lengst av dem alle.
Selvsagt skal man lukke rom. Livet blir for slitsomt ellers. Men denne gangen har jeg altså valgt å melde meg på et seminar hvor det å gløtte ned i skuffer er en viktig forutsetning for å få et utbytte av seminaret.
Så kommer den uvinnelige diskusjonen opp i meg, den frustrerende runden jeg har tatt med meg selv så mange ganger; det å ha erfaring og samtidig være godt utdannet innen feltet - er det et gode eller bare belastende for utøvelsen av faget?
Det er lett å skrive fagbøker om tema som berører andre. Det er lett å late som man vet når man har tilbrakt mange år på universitetet og absorbert mye av den forskningsbaserte kunnskapen som finnes om tema mange berøres av, men som bare psykologer og psykiatere får lov å snakke med andre mennesker om.
I helgen er jeg blitt utfordret på mine egne erfaringer. Mine egne traumer. Kanskje det som har gjort at jeg har valgt å studere psykologi, kriminologi, sosialantropologi og avviks sosiologi. Flotte ord. Spennende og viktige fag.
Men hvorfor har jeg alltid følt at mine kolleger er mer opptatt av min høyere embetseksamen enn det faktum at jeg har noen personlige erfaringer?
Kanskje vil et seminar basert på erfaringskompetanse endelig gi også de kjipe erfaringene jeg godt kunne vært foruten, en verdi?
Jeg lar meg imponere av de andre som er modigere enn meg. Jeg er fyllt av en ærbødig respekt for de som har turt å kjenne etter, som har erkjent og som deler med andre.
Så tøffe de er, de som tørr. Så bra at erfaringskompetanse endelig er blitt noe fint, noe styrkende som kan berike andre mennesker.
I kveld føler jeg meg berørt, inspirert og litt modig. Livet blir litt rikere da.
Ha en fin uke alle sammen :-)