Helsetjenester og offentlige anskaffelser

Så er det på'n igjen!
Har vært på seminar om offentlige anskaffelser; endringer og justeringer i lovverket. Tørre saker, men helt nødvendig kunnskap om man skal melde seg på banen som privat helsetjenesteyter.
Sist jeg lagde anbud var innenfor rus sektoren. Prosessen var ganske ny og man har åpenbart hatt behov for å tilpasse regelverket litt. Det er betryggende. Prosessen dengang var ganske frustrerende. Vurderinger og veiing av tjenestenes kvalitet, form og innhold gikk litt tilfeldig i forskjelliges favør og disfavør.
Man kan jo stille seg spørsmålet om anbudsordningen, slik man er vandt til den fra håndtverksyrkene passer på denne formen for tjenester. Det var fremdeles endel vanskelige spørsmål som ikke ble besvart. For eksempel hvordan man skal vurdere og veie kvalitet. Kvalitetsindikatorer er en vanskelig ting å måle. Det forutsetter at man tenker likt når man skal beskrive. Da vil jo mer drevne anbuds søkere vinne frem fremfor de som ikke kan dette "gamet" så godt. Ord som velges, hva som vektlegges osv. vil komme litt forskjellig ut, selv om innholdet kanskje er ganske likt. Også forutsetter det at de som skal ha tjenesten vet hva de ønsker.
Men det er en spennende prosess. Det vil vel bli en viktig del av helsevesenet fremover å tenke markedsstrategier, nisje, salgbare formuleringer osv.
Jeg håper bare så inderlig at det fører til forbedringer av helsetjenestene - ikke mer forvirring og frustrasjon.
På Fossanåsen skal vi iallefall gjøre det vi kan for at dette skal bli bra.
Vi jobber på for noe vi ønsker sterkt skal lykkes og et innhold vi tror på. Det er en god drivkraft.

Meget god tale fra statsministeren på dagens landsmøte

Dagens åpningstale for statsministeren på arbeidspartiets landsmøte var superbra. Han er en god pedagog og fremstilte fremtidens helsepolitikk på en meget dyktig måte. Han lovte mer penger, noe som vil gjøre det lettere å gjennomføre de viktige sakene. Men vil han tørre å gjøre de viktige grepene som gjør at den nye samhandlingsreformen og de helt nødvendige strukturelle endringer resulterer i et bedre helsevesen? Og bedre for hvem?
Jens Stoltenberg ga idag håp om at partiet vet hva de driver med i helsepolitikken. Det har ikke alltid vært like lett å se. Kanskje har de ikke vært dyktige nok til å formidle? Min mangeårige regntunge skepsis til hva arbeiderpartiet har drevet med siste årene, særlig innenfor rus, psykiatri og rehabilitering av mennesker med kroniske lidelser, har fått et lite opplett.
Som erkesosialdemokrat og tidligere både leder i lokapartiet og tillitsvalgt i kommunestyret var det godt å se at vi har en statsminister som fremdeles tenker og taler som en ekte sosialdemokrat. Selv om jeg ikke lenger er politisk aktiv og har funnet det meget greit å leve med det, så følger jeg med og syns det skjer spennende ting. Jeg er lei av pratemakere. Jeg vil se endringer. Arbeiderpartiet lover endringer. De beslutter endringer. Og gjennomfører endringer. Jeg er ikke alltid enig, men det viser handlekraft og vilje til styring. 
Det blir nok et spennende valg til høsten. Talen var troverdig og jeg gleder meg til å se oppfølgingen og gjennomføringen. Heia Jens!

Norsk helsevesen i krise?

Nok en gang er det fokus på vårt helsesystem, og ikke minst sykehusene. Iallefall har helseministeren vår en krise. Mange politikere krever nå helseministerens avgang, selv innen eget parti. Men hjelper det å bytte ut helseministeren? Bør man ikke nå begynne å bytte ut litt på helsebyråkratiet og premissene for å posisjonere seg i vårt nye karrieresystem, som helsevesenet nå er blitt. Vi har byttet mange helseministere i de siste årene. Statsministeren ser ut til å bytte ut etterhvert som folk er misfornøyde. Jeg tror det er systemet som er i krise. Det hjelper ikke å bytte flere helseministere.
Vi har på den ene siden verdens beste velferdsstat. Samtidig bruker vi mest penger på helse per innbygger nesten i verden. Og det klages i alle leire.
Som mangeårig pasient, som har besøkt mange, både private og offentlige sykehus, i innland og utland, har jeg opplevd mye forskjellig. Norge er flinke til å skryte av oss selv. Men er vi virkelig best?
Eller er vi nordmenn mer kresne og sutrete enn gjennomsnittet av verdens befolkning?
Jeg syns det er vanskelige spørsmål å svare på. Fokus på faglighet må være tilstede. Kanskje har vi blitt styrt for mye av fokuset på økonomi? Kanskje har vi tapt noe med blårussens inntogsmars i helsevesenet? Og de store sammenslåingene?
Jeg har troen på gode kompetansemiljøer. Men styrker man dette ved å rasere etablerte fagmiljøer?  Politikken preges av mye synsing. Vi trenger mer fakta.
Som tidligere helsebyråkrat har jeg sterke meninger om hvordan deler av dette fungerer, det jeg føler jeg kan noe om. Samtidig kan vi ikke klage på alle grep som gjøres for å styrke viktige funksjoner. Diskusjonen om helsesystemet er vanskelig, men jeg er glad det nå kommer opp i den offentlige debatten. Jeg skal følge med. Håper nå media følger opp med saklig informasjon og ikke bare selger "verstingehistorier".
Jeg tror det er med på å tåkelegge denne viktige debatten.

Nedlegging av fødestuer og lokalsykehusfunksjoner

Dagens nyheter er preget av nedleggelse av lokale sykehusfunksjoner. Fødeavdelinger ser ut til å være utsatt.  Det bringer meg mange år tilbake. Tilbake til tiden i Larvik, da jeg var 21 år og gravid med min eldste datter. For første og eneste gang gikk jeg i fakkeltog i protest mot sykehusadministrasjonen, som senere ble min arbeidsplass. Jeg protesterte mot nedleggelsen av Larvik fødeavdeling. Skulle jeg reise helt til tønsberg sykehus? Det lå en drøy time unna og var dengang en helt absurd tanke.
Fødeavdelingen i Larvik ble nedlagt til tross for protester. Desember og vinteren kom. Vannet gikk midt på natten og jeg og pappan til barnet dro til sykehuset i Tønsberg kl. 06.00 på morgenkvisten i taxi. Vi trodde vi hadde det travelt.
På sykehuset tilbrakte jeg dagen med å gå i trapper. Sukking og stønning over at ingenting skjedde. Først etter 14 timer begynte ting å skje. Det skjedde ikke fort. Men det ble dramatisk.
Budskapet var klart ganske raskt etter at babyen forsvant ut med sykehuspersonalet og vi som foreldre frustrerte ventet på beskjed. Var alt bra?
Dette ville ikke ha gått bra om ikke sykehuset hadde tilgang på spesialister.  Den beskjeden var klar.
19 måneder senere fødte jeg et barn til. Ingen enkel fødsel det heller. Det tok tid. Jeg lå med drypp i mange timer. Skuldrene ble brukket for å få barnet ut denne gangen også. Jeg var mentalt bedre forberedt denne gangen. Glad for å være blandt spesialister. Vanskelige fødsler tar som regel tid. Raske fødsler er som regel problemfrie. Statistikken taler sin klare tale. Etter disse opplevelsene er jeg for nedleggelse av lokale fødeavdelinger uten spesialister. Jeg hadde kanskje ikke hatt to friske, nydelige døtre med et lokalsykehus. Lokalsykehus har ofte ikke mange nok fødsler som gir erfaring eller spesialister til å håndtere de kompliserte fødslene.
To nydelige barn har jeg født - og oppdratt :-)
Jeg blir emosjonall av diskusjonen som når foregår på TV. For mange vil lokale sykehusfunksjoner være godt nok. Men de fødende vil sjelden ha noe vondt av å reise litt lenger for å være trygge på at alt er vel. For oss som føder med komplikasjoner vil ikke lokalsykehus være godt nok. Ikke visste jeg forskjellen den gang jeg demonstrerte. Ung, uerfaren og gravid med min eldste datter. Hvem vet om fødselen blir komplisert eller ikke før de føder? Veldig få. Her må vi lytte til spesialistene! De vet hva de snakker om. Jeg er overbevist om at mer sentralisering av noen funksjoner vi lønne seg for de som trenger spesialister. For de med ukompliserte, raske fødsler vil det ikke være noe problem og ikke spille noen stor forskjell.
Ikke la reisetiden skremme noen til å velge et dårligere tilbud. Velg heller noen ekstra døgn på hotel i nærheten av fødestedet for å sikre en vellykket fødsel. Det er verdt det. Det er iallefall min mening!