Ikke alle gleder seg til jul .......

Noen ganger er det viktig å stoppe opp litt i den verste julestria. Se litt rundt seg, tenke over hvordan nabogutten eller nabojenta har det. Ikke nødvendigvis redde verden, bare gjøre en liten innsats for noen som kanskje ikke ser like mye frem til denne høytiden som du selv gjør.
Lille "jenny" som bare er 10 år, har en mor som er deprimert og i julen er hun kanskje enda mer deprimert enn ellers. Det gjør at Jenny ikke gleder seg noe særlig til jul. Det er vanskelig for Jenny å være glad når mamma bare er trist hele tiden.
Jeg leste et innlegg om en barnehageassistent som bekymret seg litt ekstra for en gutt i barnehagen som var slapp og alltid trøtt. Etter et halvt år ble far fengslet for mishandling. Hvordan tror dere julen til denne toåringen hadde vært?
I julen samles familier til fest, det er ofte alkohol på julebordet.
"Anne" har foreldre som drikker alkohol og ruser seg på andre rusmidler. For Anne er julen en uforutsigbar tid. En tid hvor hun er spesielt fokusert på de små tegnene som hun vet fører til krangling mellom foreldrene, som fører til at storebror drar til kamerater for å komme ut av huset og Anne blir sittende alene på rommet å ønske at hun var et annet sted.

Disse barna bor rundt oss og er omkring oss. La oss stoppe litt opp og ta en ekstra sjekk. Kommer dine nabobarn til å få en fin jul i år?
Kanskje en liten oppmuntring fra en nabo vil hjelpe litt?

Sterke, klare signaler fra Barneombudet

Det er vanskelig å være tydelig uten å støte noen.
Enda vanskeligere er det å antyde at hyggelige voksne mennesker som gjerne kan være din eller min nabo også kan være overgripere, krenkere eller voldelige mot barn.
Reidar Hjermann tørr å si fra. Han tørr å være tydelig. Han tørr å ikke pynte for mye på virkeligheten. Det er så bra at noen tørr det.
Mange barn som vi noen ganger kanskje syns kan virke brysomme, bråkete eller vanskelige kan ha en eller flere traumatiserte opplevelser med krenkelser, vold eller overgrep. Man skal ikke uten videre tenke at det er barna det er noe feil på når de utagerer.
Det er vi voksne som har ansvaret for at dette håndteres slik at barn slipper å leve i en hverdag hvor de er redde og engstelige for de menneskene som er tenkt å skulle være deres viktigste trygghetspersoner. Det er vi voksne som må sørge for å sette dette viktige tema på dagsorden. At Reidar Hjermann gjør det som barneombud er helt riktig, men ikke la han bli alene om det. La oss bli flere som tørr å være tydelige. Som tørr å ta den risikoen det er å si fra om mistanke. Som melder om bekymringer. Og som heller risikerer å si fra en gang for mye enn at vi får se flere saker om barn som utsettes for krenkelser, overgrep og vold.
Det hjelper lite at voksne mennesker fremstår som hyggelige naboer, har viktige stillinger eller tjener mange penger, dersom de krenker barn i det skjulte.
Krenkelser av barn må det reageres på. Sterkt og Raskt.
Vi skal ikke ha flere "Christoffer-saker" eller flere barn som "Daniel" i boken om "Hvorfor blir mamma slått". La oss stå sammen, vi som tørr, og vise at vi bryr oss. La det bli folk som krenker, utsetter andre for trusler og vold som skal være redde - ikke barna.
Heia barneombudet som tørr å være så tydelig!

Depresjon stadig mer vanlig blant barn og unge

Depresjoner er meget hyppige i befolkningen og er ifølge offentlig statistikk, stadig økende. Folkehelseinstituttet kan informere om at mellom seks og tolv prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet. Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene vi har i dagens samfunn og rammer både barn, ungdom og voksne.

Jeg har alltid vært fasinert at det underlige fenomenet at voksne med depresjoner kommer til behandling i psykiatrien, og hva snakker de ofte om? Barndommen sin!

Hvorfor snakket ingen med dem når de var barn?

Eller for å si det på en annen måte, hvorfor snakker vi ikke mer med barn om ting som er vanskelig?

Forskning kan fortelle at man i mange tilfeller av depresjoner kan finne årsaken hos de menneskene som står barnet eller den unge nærmest. Arv og miljø studier viser at barn og ungdommer som vokser opp med deprimerte foreldre har større sjanse for å utvikle egen depresjon, enn andre. Folkehelsestatistikken viser også at selv om mange unge har symptomer på depresjon, søker de i liten grad hjelp for plagene sine. Hvorfor?

Barn kan uttrykke tristhet på en annen måte enn voksne, generelt uttrykker barn tristhet mindre tydelig i språket. Lojaliteten til foreldre, et ønske om at ”ingen skal vite” opplevelsen av skyld og skam kan ofte føre til at det er vanskelig for oss voksne å ta signalene når barn bærer på bekymringer. 

Det er alltid mye lettere å gjøre noe med det vi forstår. De aller fleste som har depresjon kan bli friske. Det kan ta tid og tålmodighet.  Men dersom man får god støtte og har noen å prate med, kan det gå veldig bra. Noen må lære seg å leve med depresjonen sin. Det finnes effektive metoder for å lære hvordan man kan tenke annerledes slik at man kan få et bedre liv, selv om man er litt ofte trist. Dette mener jeg det er viktig at barn vet.

Kunnskap kan hjelpe barn og unge til å forebygge depresjon, beskytte seg mot tilbakefall eller uheldige påkjenninger. Da er det også viktig at det finnes bøker skrevet om og for barn og unge på et språk de forstår. Min mening er at denne kunnskapen må være tilgjengelig både for barn og lærere på skolen, der hvor barn og unge er hver dag. Kanskje har ikke skolen denne kompetansen i dag? Kanskje trenger skolen flere yrkesgrupper for å unngå ”spagatøvelser” i sine forsøk på å nå inn til alle elevene?

Noe av utfordringen for mange barn er at de ”har ingen å snakke med” ……

Mange barn jeg har snakket med om dette kan fortelle at de gjerne vil snakke med voksne om det som plager dem. De opplever at det er de voksne som ikke vil! ”De vil ikke høre” de ”prater det bort” eller ”skaper en følelse av at ting egentlig ikke er så ille” eller ”de har rett og slett ikke tid”…….. mange barn og unge i dag vokser opp med travle voksne, som alltid har mye ”viktigere ting” å gjøre. Vi sitter med så mye kunnskap om dette tema nå at vi burde kunne ta barn og unges depresjoner på alvor!

Depresjon gjør vondt. Barn trenger å vite hva som gjør så vondt!

De trenger å lære seg hvordan tanker og følelser kan styres og håndteres!

Derfor har jeg skrevet boken om Jenny på 11 år.

Boken kan lære både voksne og barn hvordan barn kan ha det når noen voksne de kjenner har en depresjon. Dette må vi som er voksne tørre å snakke med barn om!

Christoffer ble mishandlet til døde kun 8 år gammel. Hvordan kan det skje?

Jeg er veldig berørt av kveldens program og føler sterkt med mormor til Christoffer. Stefar soner straff og mor blir nå etterforsket.  Mange så og mistenkte, men ingen gjorde noe. Kanskje ble mor også truet og slått, fagfolk nøyde seg med å skrive rapporter som ble liggende i kontorskuffen, kanskje med et håp om at det skulle gå over. At alle svek, muliggjorde dette tragiske utfallet. Alle er vi sjokkert over at dette skjer i vårt samfunn, på våre barns skoler og innenfor respektable fagpersoners ansvarsområder.

Daniel på 10 år i boken ”Hvorfor blir mamma slått” har også vokst opp i en voldelig familie. Først en far som slår hans mor, så en storebror som fortsetter å slå der faren måtte holde avstand etter en dom. Daniel begynner selv å vise tendenser til å løse konflikter med vold og får problemer på skolen. Heldigvis for Daniel hadde han noen voksne som så og som satte i gang noen prosesser som gjorde at Daniels familie fikk hjelp.  Det er viktig for voldsutsatte barn og lære at det finnes hjelp å få. Hjelp for mor. Hjelp for far. Og hjelp for barna.

Voldsutsatte barn snakker ikke med noen, de bærer på sin smerte alene. De er redde!  Vi hørte Christoffers mormor si at hun spurte, flere ganger. Det er nesten umulig å forestille seg at man skal mistenke noen for å utføre så massiv vold på små barn. Det er et vanskelig tema å snakke om for oss voksne. Vi kvier oss for å ta det opp.  Hvordan snakker man  med barn om hvorfor noen bruker vold?

Boken om Daniel på 10 år gir barn en historie de kan snakke om. Boken gir de voksne rundt dem en innfallsvinkel og et begrepsapparat som barn og unge forstår.  Den gjør voksne litt tryggere på hvordan de kan snakke med barn om vold. Boken gir barn trygghet på at dette er det lov å snakke om.

På flyet hjem fra psykiatrikonferansen  på fredag leser jeg i VG om ei jente som har levd med en voldelig stefar i 11 år.  Dommen etter hennes oppvekst gir nå barn bedre retts sikkerhet. Hennes, og sikkert flere eksempler, har ført til en lovendring som sikrer barn som er vitne til vold i hjemmet selvstendige rettigheter. Dette slår høyesterett fast i en ny dom. Høyesterettsdommen anerkjenner alvoret i å vokse opp som vitne til vold og gir barna rett til bistandsadvokat, egen erstatning og egen straffesak. Det er fremskritt. Men det er altfor mange barn som lever i en hverdag med vold som aldri kommer i retten.

De som slår slutter ikke å slå før noen stopper dem eller de lærer å stoppe seg selv. For Christoffer er det for sent. Det er kjempetrist og burde vært unngått. Kanskje kan boken om Daniel hjelpe et voldsutsatt barn ut av volden. Ikke la oss få flere Christoffer saker........

Bokslipp med hakeslepp :-)

Da er bokslippet overstått. En hyggelig opplevelse og en superkoselig middag etterpå med forlagssjef og en annen spennende forfatter. Forlaget varsler om ventelister på bøkene mine, det lover godt.
Videre følger jeg nå en superspennende konferanse med 1050 deltagere. Her selges bøker som bare den.
Psykiatridagene har fokus på forholdet mellom  tanker og følelser og hvordan dette påvirker alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og bipolare lidelser eller stemningslidelser. Jeg suger til meg oppdatert kunnskap og er gang med min oppfølger som handler om psykoser.
Pårørende fokuset har også kommet mer på dagsorden, noe jeg selvsagt liker godt.Forholdet mellom tanker og følelser er jo sentralt tema i min bok om depresjon, så her jeg absolutt dagsaktuell. Godt!
To spennende foredrag har vært Finn Skårderud sitt om mentalisering og en annen dyktig psykiater, Ole Andreassen, som,i tillegg til å motta årets "schizofrenipris" har vist ukegamle resultater fra forskning hvor følelsers fysiske virkning på hjernen er målt via MR og dokumenterer klar aktivitetsforskjeller i hjernen når følelser settes i sving hos mennesker med psykiske lidelser. Håper ikke at vi ser mot en fremtid hvor stemningslidelser skal diagnostiseres med MR.......  Men det er interessant og spennende!
Jeg har enda to smekkfulle dager med interessante foredrag. I kveld, som i går kveld, er jeg invitert av forlaget på middag, så etterpå kunstmuseet som kan by på spennende utstilling og kulturelle innslag. Tema for konferanser er "All you need is love" og Beatles er det musikalske fokus. Den femte Beatles, Stuart Sutcliffe, (trommeslageren før Ringo Star) som døde tragisk etter kort tid i gruppen, er konferansens kunstner. Han har malt masse spennende bilder.
Dette er en skikkelig vitamin innsprøyting :-)

Bokslipp i Stavanger 2 november

Tirsdag reiser jeg til Stavanger for å overvære bokslippet til psykiatridagene. Der kommer mine tre neste bøker.

Det er fra min side knyttet stor spenning til hvordan bøkene vil bli mottatt. 

Bøkene omhandler barn som pårørende. De er en forlengelse av mine tidligere bøker, som også omhandler det å være pårørende til mennesker som lever med psykiske lidelser og rusavhengighet. men denne gangen er det altså fokus på barna. De er dessuten skrev slik at barn helt ned i 10 års alderen bør kunne lese dem. Jeg håper disse bøkene kan hjelpe både barn og voksne til å bli flinkere til å snakke med barn om psykisk helse, om temaer som er vanskelige både for voksne og barn. Disse tre bøkene omhandler temaene vold, rus og depresjon.