Italia i mitt hjerte :-)

Etter fem fantastiske dager med lange brede solstrender, varm, stekende sol på vestkysten gikk turen til Pisa. En dag ved det skjeve tårnet og på en gammelt nedlagt kloster om natten, hadde jeg en fin opplevelse, før jeg dagen etter traff de andre på stasjonen i Pontedera, en by lenger inn i landet. Med innleid privatsjåfør gikk turen fra Pontedera videre innover i landet og oppover i fjellene. Til Palaia. Uten kontakt med omverdnen, uten internettdekning og en sjelden og sporadisk mobildekning har jeg tilbrakt en fantastisk uke med norske, svenske og danske venner. Med chi gong, dans, sang og musikk på programmet gikk uken som en røyk. Vegetarisk mat og gode urteteer har gitt en sund og helsefremmende uke.

Nå er jeg tilbake til sivilisasjonen. Nærmere bestemt Marina di Pisa. Her er det så vakkert at her blir jeg en uke. Ingen lange strender med parasoller og stranddisko. Heller ikke så mye tigging og påtrengende strandselgere. Bare rått hav, steiner, bølgebrytere, vakker sol, god varme og masse skriveinspirasjon. Utsikten fra hotellrommet er som å sitte på verdens ende en høstdag med mild vind og stekende sol. Ute i havet ser jeg rett på fangeøya. Et sted med litt heftigere klientell enn på Bastøya i Horten. Men øya er betydelig mye lenger ute. Kan så vidt skimte den ut i horisonten. Turistsesongen er over og jeg føler meg veldig hjemme. Passe alene. Passe stille og rolig. Med en hyggelig internettbutikk som lar meg få låne litt kontakt med omverdnen når jeg måtte føle for det. Personalet på hotellet, som virker mer som et privat bed and breakfast enn hotel, er super hyggelige. Italiensken flyter litt lettere nå, og det er lettere å komme i kontakt med folk. Hyggelig og hjemmekoselig har jeg det.

Nå blir det en uke med skriving før jeg vender nesen hjem til Norge, til høst og nye prosjekter. Ha en fin uke der hjemme J

en liten oppdatering fra Italia

Etter brannen forrige kvelden har det vært stille og rolig her nede. Jeg bestemte meg for å bli her noen dager til og er ekstremt produktiv. Det er mye inspirasjon å hente fra havet. Jeg nyter nå den siste solnedgangen før jeg i morgen igjen kaster meg på toget og drar inn i landet og opp i fjellene  til Palaia for å møte de andre.

Det er en glede å ta tog her nede. Det er billig. Folk er hyggelige. Det er enkelt å finne frem selv for en som greier å gå seg bort på de aller mest utrolige steder. Kanskje har NSB noe å lære av de Italienske jernbaner.

Igår hadde jeg en nydelig lunsj. Spagetti Calamaretti, helt fantastisk. Åpnebart kom jeg i vaktskiftet. Etter den deilige spagettien tenkte jeg det var godt med litt dessert. En ny dame kom frem til bordet og spurte høflig på Italiensk om jeg skulle ha noe mer. Da den forrige servitøren snakket utmerket engelsk, spurte jeg selvsagt pent om hun også snakket engelsk. Det gjorde hun ikke. I stedet kom det på ganske irritert og heftig Italiensk at det var jeg som var i Italia og burde snakke Italiensk til henne. Tilsynelatende syns hun det var frekt av meg å forvente at hun skulle snakke engelsk. Det hun ikke helt forsto var at jeg skjønte alt hun sa. Det ble nesten litt komisk. Jeg nikket bekreftende og syns selv det var dumt at jeg ikke snakket bedre Italiensk. Men det er vanskelig å forklare at tungen min slår krøll på seg når jeg prøver å snakke dette for meg noe kompliserte språket. Men noen ord kan jeg jo. Jeg bestilte Creme Bruillet. Det hadde de ikke. Jeg sa det var greit, da skulle jeg ikke ha noe. Litt snurt spør hun videre om jeg vil ha kaffe. Men det drikker jeg ikke, så jeg måtte avslå det også. Kroppsspråket talte godt for seg da hun snudde på helene og gikk tilbake til kjøkkenet. Men hun var meget blid og elskverdig da hun kom ut etter noen minutter med kuleis og bringebær.  De er søte disse italienske damene!

Det er fortsatt god varme her om dagen, litt kjøligere når sola går ned. Men veldig romantisk å gå tur langs stranden i mørket. Kanskje ikke så romantisk når man må gjøre det alene. Men vakkert er det!

Håper været der hjemme også byr på litt sol og varme J

Dramatikk på stranden i Marina di Pietrasanta

Jeg sitter på en strandbar i nydelige omgivelser helt nede ved havet. Sesongen er på hell. Men noen få har funnet veien til den breie lange sandstranden som vi i Norge bare kan drømme om. Jeg ser på en fantastisk solnedgang og nyter et glass vin i sommerkjole og sandaler. Endelig har jeg funnet mitt lille paradis.

Plutselig begynner det å velte sort røyk noen meter bortenfor der jeg sitter.  Ikke lenge etter kommer lyden av knitring.  Jeg sitter sammen med en hyggelig dame som driver tilsvarende sted like bortenfor og gestikulerer på dårlig italiensk. Noen ord er universelle;  problema, tragedia, drammatico. Jeg aner raskt at dette ikke kan være bra.

Vi ser flammene og røyken legger seg ganske tykk. Jeg løper bort og ser ganske riktig at det er et strandhus, med restaurant, nattklubb, og noe som ser ut som tilhørende bolighus eller hotel.  Det strømmer mange mennesker til. Etter hvert kommer også sirener. 4 brannbiler. 3 Politibiler. Men brannen sprer seg for fort. Det smeller. En kraftig eksplosjon får flammene til å blusse opp. Brannmennene ber oss gå langt vekk for her er det fortsatt gasstanker som kan eksplodere. Tilsvarende strandhus står tett i tett bortover og man er redd for spredning. En liten solgangsbris gjør slukkearbeidet mer utfordrene. Jeg blir stående en stund og se på det tragiske faktum at alt brenner ned til grunnen. Ingenting kan reddes.

Mørket kommer. Jeg tusler tilbake til hotellet. Fremdeles høres sirener. Området rundt hotellet er avstengt og trafikken omdirigeres. Vi får beskjed om at faren er over og brannmennene har kontroll på situasjonen. Jeg er mektig imponert over brannmennenes arbeid. De var rolige, bestemte, systematiske.  Politiet var vennlige. Alt foregikk meget behersket. Nå sitter jeg på rommet og kan høre at trafikken er i gang igjen på utsiden. 

Men noen er skrekkelig triste seg i kveld. De som har mistet stedet sitt. Arbeidsplassen sin. Kanskje alt de eier og har. For noen har dette vært en tragisk kveld. Ingen liv gikk tapt, men de fikk heller ikke reddet ut noen eiendeler. Tenk så fort en perfekt kveld for noen kan endre seg til en tragisk opplevelse for noen andre.

det skjeve taarn i pisa og en gammel borg i lucca

Takket vaere reisestipend fra NFF er jeg i nydelige Italia og skal produsere. Etter en dag i Pisa og en super kveld og natt i Lucca gaar ferden videre til kysten. Det har vaert spennende aa se Lucca i deilig sommervarme. Jeg har bodd inne i middelalderborgen. I et gammelt hus med tre meter under taket og kjempekaldt om natten. Italiensken min gaar det ikke saa bra med, men jeg kommuniserer glimrende med den gamle hyggelige hostellinnen som ikke kan annet enn Italiensk, med smil og gestikuleringer. Jeg kom godt paakledd til landet, svett, sliten og med ullsokker i de fine og varme stovlettene. Etter en hel dag som turist i varmen trengte jeg veldig en dusj og et kles skifte. Da jeg ikke kunne finne nòklene til hengelaasen paa kofferten fikk jeg en utfordring.
Jeg ringte etter den hyggelige damen jeg leier hos. Hun forsto problemet og dukket opp med en stor tang. Vips var kofferten aapen. Men laasen istykker. Sorry, mamma. Skal skaffe deg en ny :-)
Naa er oppdraget aa finne en stikkontakt som kan brukes her nede, saa data og telefoner kan lades.
Jeg har skrevet masse, hele blokken min er utskrevet. jeg maatte saagar gaa over til servietter og dopapir i natt. Det blir det bok av :-) Skal jobbe som en helt disse dagene. Men jeg maa se havet. Saa jeg forlater Lucca i ettermiddag og drar til Viareggio. ha en fin dag i Norge :-)

Fossanåsen smiler

Fossanåsen smiler. 

Et stort hus som står tomt lenge lengter etter liv. I helgen opplevde stedet å fylles med ekthet, positivitet, alvor og latter. Et seminar hvor alvorlige tema ble ventilert av modige mennesker gjennom skriftlige uttrykk i mange varianter.Sterke uttrykk. 

Fossanåsen er et sted som bare lengter etter at noen skal se det, oppdage det, bruke det slik det liker å bli brukt og bli verdsatt. Helgens gode vibrasjoner bevrer fremdeles i veggene. 

Konstruktive, meningsfulle, bærekraftige innsatser som bygger det vi ønsker oss i livet. Forståelse, ydmykhet, stolthet, vekst og kraft!

Nesten så en tenker at huset kan ha mennekselige tanker og følelser. Jeg kjenner lengselen. Stedet har så mye å gi. Men vet ikke helt hvem det skal gi det til. 

Tenk at vi har et samfunn hvor mange mangler det noen vil gi. Men så har vi byråkratisert oss og systematisert oss som samfunn på en sånn måte at det er vanskelig å få det til. 

Jeg har fått nye krefter og pågangsmot i helgen. Nye ringerunder på mandag. Valget er over. Vi har bestemt oss for hvem vi vil satse på. Nå må de som har fått ansvar og makt begynne å bestemme seg for å satse på oss!

Jeg ønsker Fossanåsen en fin uke!

 

Tre generasjoners dugnad gir resultater

Helgen inviterte på sprutregn, lyn, torden og tidvis et lite glimt av sol. Selvsagt hadde vi planlagt dugnad på Tjøme. Dugnadsværet lot ikke vente på seg. Vannet fra himmelen kom i bøtter og spann. Lynet slo ned og brakene som fugte var øredøvende. Med tålig god presisjon greide vi å utnytte de få oppholdstimene uten plaskende vann, bulder og brak.
Elektriske verktøy ble plassert strategisk under pressending og det lille av tak vi kunne finne, under den nylig revede verandaen. Så kommer det ungdom på besøk. Først den ene, så kom det flere. Etterhvert kom jammen meg "de skikkelig voksne" med kaffe, vafler og minibakkels. 3 generasjoner Lønne med diverse tilskudd koste vi oss under presseningen, tett i tett, for å unngå regnet. Hyggelig samvær på Pizan ble søndagsmiddag. Så etterhvert ga vi tapt for lyn og torden. 
Men du verden for en flott dugnad.
Selv i maksimalt dårlig dugnadsvær fikk vi gjort mye. Vi fikk tatt de store løftene, vi fikk fordelt drittjobbene og vi fikk startet på det morsomme, nemlig å reise den nye verandaen. Nå gjenstaår bare litt kosejbbing for meg. Legge gulv og lage rekkverk. Det skal gjøres i solskinn ;-)
Men ikke minst fikk vi en utrolig koselig helg. Kokelimonke på lørdag ga mersmak.
Takk til alle 9 som sørget for at dette både ble en koselig og arbeidssom helg.
En ekstra supertakk til de tøffeste av dere som ikke lot dere stoppe av det ekstremt dårlige dugnadsværet.

En uke med mange sterke inntrykk

All infomasjonen som den siste tiden har stormet inn i stuen gjennom diverse medier har vært i overkant av hva man kan ta inn av sterke og ufattelige hendelser. Jeg har vært noen dager i metning. Tente lys i entreen på Fossanåsen, sammen med røde roser og markblomster har gitt en liten opplevelse av å kunne delta i landesorgen. Men man blir så liten.
Ydmyk og mektig imponert over landets lederes håndtering av situasjonen aktiveres gode minner om en tid som politisk aktiv. Som så mange andre i dette landet styrkes den sosiale demokratiske kampviljen og støtten til de modige unge som har tatt fatt på jobben med å endre Norge i tråd med grunnleggende verdier. Viktigere enn noen gang er det å holde fokus på de viktige tingene i livet og ikke la oppmerksomheten trekkes vekk fra de nærmeste og de man bryr seg om.
Vi har hatt en spesiell uke her på Fossanåsen, med fokus på famile, barna som har vært her og litt planlegging for viktige oppgaver i fremtiden. Jeg er så utrolig glad for å være norsk! "Mitt lille land" og "Til Ungdommen" summer i bakhodet og nynnes stadig som en refleks på alt som har skjedd.
Tankene er fremdeles overveldende mange, men livgivende krefter siger inn og gir god energi til videre arbeid.

Livet med Mira!

I 14 supre dager har jeg nå hatt Mira. En omplassert 3 åring, vakker blanding av rettriever og fuglehund.
En aktiv hund som reagerer på alle nye lukter og interesante lyder. Det knaker i noen kvister nede i skogen der elgen lister seg forbi. Harefamilien som bor bortenfor pårørendebygget får være i fred, men hun passer på. At hun har preierte jakthund foreldre kan en tydelig se. Instinktene er på plass. At det var så mye interessant fuglesang på Fossanåsen har gått meg hus forbi. Nå følger jeg med Miras interesserte blikk og nyter naturen på en hel annen måte.
Intelligensmessig er vi en god "match". Hun utfordrer meg og jeg utfordrer henne. Det er med andre ord en klok hund :-) Vi begynner å forstå hverandre godt og kommunikasjonen er interessant. Hun fyller definitift det tomme rommet etter Windja, som døde for litt over ett år siden. Hun har allerede slått alle mulige rekorder i 100 meter her oppe og er Fossanåsens ukårede løperdronning. Selv jeg, med min stive tømmerstokkkropp har fått litt mere fart på meg. En trofast og lojal hund som foreløpig har fotfulgt meg i disse to ukene. Til og med i seilbåten trives hun. Hva mer kan en ønske seg!

rusmisbrukere dør i kø .....

Så er vi der igjen ...... eller vi har vel vært der hele tiden.......
Staten bestemte seg i 2008 for en strategi der private institusjoner skulle avvikles, behandlingen skulle desentraliseres, mere skulle løses gjennom polikliniske samtaler og hjemme besøk (ambulante team) og staten skulle ta sitt ansvar. Super tanke. Riktig tanke. Men virkeligheten var vel at de la ned før de selv hadde bygget opp noe. Og da får man et sprik.
Jeg hørte på nyhetene for noen uker siden at 17 behandlingssteder var blitt avviklet de siste årene. Det er endel behandlingsplasser. Vi må derfor ikke være overrasket over at mange fremdeles ikke får behandling. At rusmisbrukere fremdeles dør i kø, mens behandlingsplasser står ledig. Dette er reprise fra 2008. .
AT det settes på dagsorden er fint. Men hver gang ser det ut til det fører til noen presseoppslag, at noen politikere får blomstre litt for en god sak. Mens alle som jobber for å finne løsninger for rusmisbrukerne stanger hodet i en viss vegg, heldigvis etterhvert den samme veggen som mange rusavhengige selv og mange pårørende også stanger i Det kan i jo forhåpentligvis føre til mer innsikt.
Jeg blir veldig glad over å se at Arild Knutsen fremdeles står på for sin gode sak. Hatten av!
Jeg tror nok ikke man finner tryllemiddelet denne gangen heller. Tid, utholdenhet, pågangsmot og kompetanse er viktige ingredienser i å finne løsningen. Både for den det gjelder, de som er rundt og for de som er hjelpere i systemet.
Fossanåsen står tomt og er mer enn godt nok egnet til mange formål. Men tid er penger. Når offentlige prosesser tar måneder og år, bare for å bestemme seg for hvordan en løsning skal se ut. Ja da dør det pasienter i kø. Og behandlingssteder går konkurs. Hadde man kunnet slutte å ruse seg mens man ventet i kø, sa var det jo ikke behov for disse behandlingsplassene. Målet om økt polikliniske samtaler skulle representere motivasjon for behandling og en viss kontakt med hjelpeapparatet, noe som i seg selv er bra. Men det må da være frustrerende når man oppdager at en samtale i uken ikke løser rusavhengigheten og hjelperne ikke får lov å sende motiverte pasienter til behandlingsplassene som står ledig, når man endelig har greid å skape en viss form for motivasjon.
Og virkelig frsutrerende er det jo når man endelig har kjempet seg gjennom en lang og tøff behandlingsprosess og ser at pasienten sendes tilbake til samfunnet og ingenting skjer for å opprettholde den gode utviklingen. Pasienten er tilbake i sin avhengighet etter en viss tid. Det er vondt for både hjelpere, rusavhengige og pårørende.
Nå har vi en ny reform som skal løse problemene. Det er fint. Synd det tar så lang tid å sette seg inn i hva som er behovet og hvordan det skal skje. Nye løsninger finner det ofte formålstjenelig å legge ned "gamle" løsninger. Nye mennesker skal sette seg inn i en ny virkelighet. Skaffe ny kompetanse. Noen bruker sågar kreftene sine på å være uenig i reformen eller protestere mot at de gamle løsningene "avvikles". Dette er ikke lett. Det er mange hensyn som skal tas.
Jeg holder fremdeles en knapp på at tid, utholdenhet, pågangsmot og kompetanse er viktige virkemiddler mot en varig løsning. Mens tiden går får man prøve så godt en kan å få til noe godt for noen. Alle kan gjøre noe! Og her står Fossanåsen fremdeles tom!

HELSELØFT I EGYPT

Påskemorgen slukket ikke sorgen, men det gjør kanskje et Helseløft i Egypt!

En lang og kald vinter tærer på en revmatisk kropp. Nå er det vår, vil mange si. Og jeg nøyt et par dager i påsken med båtpuss, men det gjorde ikke kroppen min. Det skal mere sol og varme til å tine opp en sliten kropp etter en lang og kald vinter. Derfor ble alle andre viktige gjøremål droppet for noen uker i varmen.  Så får man i Norge diskutere Helseløft og andre helsereformer uten meg mens jeg har mitt private lille helseløft i Egypt.

Allerede etter få dager her nede kan jeg kjenne solens magnestiske krefter trekke alt det vonde ut av leddene. Jeg har fått meg ei massøse her nede. Hun knekker og brekker, tøyer og drar. Ikke et ledd slipper unna. Alle muskler er gjennomknadd og formen kommer seg. Faktisk såpass at servitøren på lunsj idag kommenterte at dette var første dagen jeg smilte og lo. Jeg hadde sett så trist ut. Nå var jeg glad. Det er mye morsommere å være glad.

Jeg har mange dager igjen. Egyptere er et spesielt folkeferd. De er hyggelige. Nærmest overhyggelige. Men med en klar intensjon. De er interessert i penger. Veldig interessert i penger. Så interessert i penger at en av dem falt for fristelsen  å juge litt i overkant mye i dag. Han mente jeg var 27 år ....... Haha. Er det rart jeg har begynt å smile og le. Selv ikke norske menn juger så dårlig. Men det hjelper på humøret. Også hjalp det selvsagt på salgstatistikken hans. Jeg kjøpte nemlig litt godluktende olje til jentene når jeg kommer hjem. Men det skal selvsagt være en overraskelse. (haha)

Veldig mye spennende kan jeg desverre ikke rapportere. Jeg har sovet mesteparten av tiden.  Og den kritthvite kroppen er pyntet på av bortimot 200 myggstikk.  Et lite kunstverk i seg selv.  Alle gode råd er fulgt og i morgen blir det å tilbringe dagen på stranda. Med dykkemaske og badesko.

Så vil tiden vise om turen gir noen flere spennende erfaringer.

Helsetjenester og offentlige anskaffelser

Så er det på'n igjen!
Har vært på seminar om offentlige anskaffelser; endringer og justeringer i lovverket. Tørre saker, men helt nødvendig kunnskap om man skal melde seg på banen som privat helsetjenesteyter.
Sist jeg lagde anbud var innenfor rus sektoren. Prosessen var ganske ny og man har åpenbart hatt behov for å tilpasse regelverket litt. Det er betryggende. Prosessen dengang var ganske frustrerende. Vurderinger og veiing av tjenestenes kvalitet, form og innhold gikk litt tilfeldig i forskjelliges favør og disfavør.
Man kan jo stille seg spørsmålet om anbudsordningen, slik man er vandt til den fra håndtverksyrkene passer på denne formen for tjenester. Det var fremdeles endel vanskelige spørsmål som ikke ble besvart. For eksempel hvordan man skal vurdere og veie kvalitet. Kvalitetsindikatorer er en vanskelig ting å måle. Det forutsetter at man tenker likt når man skal beskrive. Da vil jo mer drevne anbuds søkere vinne frem fremfor de som ikke kan dette "gamet" så godt. Ord som velges, hva som vektlegges osv. vil komme litt forskjellig ut, selv om innholdet kanskje er ganske likt. Også forutsetter det at de som skal ha tjenesten vet hva de ønsker.
Men det er en spennende prosess. Det vil vel bli en viktig del av helsevesenet fremover å tenke markedsstrategier, nisje, salgbare formuleringer osv.
Jeg håper bare så inderlig at det fører til forbedringer av helsetjenestene - ikke mer forvirring og frustrasjon.
På Fossanåsen skal vi iallefall gjøre det vi kan for at dette skal bli bra.
Vi jobber på for noe vi ønsker sterkt skal lykkes og et innhold vi tror på. Det er en god drivkraft.

Meget god tale fra statsministeren på dagens landsmøte

Dagens åpningstale for statsministeren på arbeidspartiets landsmøte var superbra. Han er en god pedagog og fremstilte fremtidens helsepolitikk på en meget dyktig måte. Han lovte mer penger, noe som vil gjøre det lettere å gjennomføre de viktige sakene. Men vil han tørre å gjøre de viktige grepene som gjør at den nye samhandlingsreformen og de helt nødvendige strukturelle endringer resulterer i et bedre helsevesen? Og bedre for hvem?
Jens Stoltenberg ga idag håp om at partiet vet hva de driver med i helsepolitikken. Det har ikke alltid vært like lett å se. Kanskje har de ikke vært dyktige nok til å formidle? Min mangeårige regntunge skepsis til hva arbeiderpartiet har drevet med siste årene, særlig innenfor rus, psykiatri og rehabilitering av mennesker med kroniske lidelser, har fått et lite opplett.
Som erkesosialdemokrat og tidligere både leder i lokapartiet og tillitsvalgt i kommunestyret var det godt å se at vi har en statsminister som fremdeles tenker og taler som en ekte sosialdemokrat. Selv om jeg ikke lenger er politisk aktiv og har funnet det meget greit å leve med det, så følger jeg med og syns det skjer spennende ting. Jeg er lei av pratemakere. Jeg vil se endringer. Arbeiderpartiet lover endringer. De beslutter endringer. Og gjennomfører endringer. Jeg er ikke alltid enig, men det viser handlekraft og vilje til styring. 
Det blir nok et spennende valg til høsten. Talen var troverdig og jeg gleder meg til å se oppfølgingen og gjennomføringen. Heia Jens!

Norsk helsevesen i krise?

Nok en gang er det fokus på vårt helsesystem, og ikke minst sykehusene. Iallefall har helseministeren vår en krise. Mange politikere krever nå helseministerens avgang, selv innen eget parti. Men hjelper det å bytte ut helseministeren? Bør man ikke nå begynne å bytte ut litt på helsebyråkratiet og premissene for å posisjonere seg i vårt nye karrieresystem, som helsevesenet nå er blitt. Vi har byttet mange helseministere i de siste årene. Statsministeren ser ut til å bytte ut etterhvert som folk er misfornøyde. Jeg tror det er systemet som er i krise. Det hjelper ikke å bytte flere helseministere.
Vi har på den ene siden verdens beste velferdsstat. Samtidig bruker vi mest penger på helse per innbygger nesten i verden. Og det klages i alle leire.
Som mangeårig pasient, som har besøkt mange, både private og offentlige sykehus, i innland og utland, har jeg opplevd mye forskjellig. Norge er flinke til å skryte av oss selv. Men er vi virkelig best?
Eller er vi nordmenn mer kresne og sutrete enn gjennomsnittet av verdens befolkning?
Jeg syns det er vanskelige spørsmål å svare på. Fokus på faglighet må være tilstede. Kanskje har vi blitt styrt for mye av fokuset på økonomi? Kanskje har vi tapt noe med blårussens inntogsmars i helsevesenet? Og de store sammenslåingene?
Jeg har troen på gode kompetansemiljøer. Men styrker man dette ved å rasere etablerte fagmiljøer?  Politikken preges av mye synsing. Vi trenger mer fakta.
Som tidligere helsebyråkrat har jeg sterke meninger om hvordan deler av dette fungerer, det jeg føler jeg kan noe om. Samtidig kan vi ikke klage på alle grep som gjøres for å styrke viktige funksjoner. Diskusjonen om helsesystemet er vanskelig, men jeg er glad det nå kommer opp i den offentlige debatten. Jeg skal følge med. Håper nå media følger opp med saklig informasjon og ikke bare selger "verstingehistorier".
Jeg tror det er med på å tåkelegge denne viktige debatten.

Nedlegging av fødestuer og lokalsykehusfunksjoner

Dagens nyheter er preget av nedleggelse av lokale sykehusfunksjoner. Fødeavdelinger ser ut til å være utsatt.  Det bringer meg mange år tilbake. Tilbake til tiden i Larvik, da jeg var 21 år og gravid med min eldste datter. For første og eneste gang gikk jeg i fakkeltog i protest mot sykehusadministrasjonen, som senere ble min arbeidsplass. Jeg protesterte mot nedleggelsen av Larvik fødeavdeling. Skulle jeg reise helt til tønsberg sykehus? Det lå en drøy time unna og var dengang en helt absurd tanke.
Fødeavdelingen i Larvik ble nedlagt til tross for protester. Desember og vinteren kom. Vannet gikk midt på natten og jeg og pappan til barnet dro til sykehuset i Tønsberg kl. 06.00 på morgenkvisten i taxi. Vi trodde vi hadde det travelt.
På sykehuset tilbrakte jeg dagen med å gå i trapper. Sukking og stønning over at ingenting skjedde. Først etter 14 timer begynte ting å skje. Det skjedde ikke fort. Men det ble dramatisk.
Budskapet var klart ganske raskt etter at babyen forsvant ut med sykehuspersonalet og vi som foreldre frustrerte ventet på beskjed. Var alt bra?
Dette ville ikke ha gått bra om ikke sykehuset hadde tilgang på spesialister.  Den beskjeden var klar.
19 måneder senere fødte jeg et barn til. Ingen enkel fødsel det heller. Det tok tid. Jeg lå med drypp i mange timer. Skuldrene ble brukket for å få barnet ut denne gangen også. Jeg var mentalt bedre forberedt denne gangen. Glad for å være blandt spesialister. Vanskelige fødsler tar som regel tid. Raske fødsler er som regel problemfrie. Statistikken taler sin klare tale. Etter disse opplevelsene er jeg for nedleggelse av lokale fødeavdelinger uten spesialister. Jeg hadde kanskje ikke hatt to friske, nydelige døtre med et lokalsykehus. Lokalsykehus har ofte ikke mange nok fødsler som gir erfaring eller spesialister til å håndtere de kompliserte fødslene.
To nydelige barn har jeg født - og oppdratt :-)
Jeg blir emosjonall av diskusjonen som når foregår på TV. For mange vil lokale sykehusfunksjoner være godt nok. Men de fødende vil sjelden ha noe vondt av å reise litt lenger for å være trygge på at alt er vel. For oss som føder med komplikasjoner vil ikke lokalsykehus være godt nok. Ikke visste jeg forskjellen den gang jeg demonstrerte. Ung, uerfaren og gravid med min eldste datter. Hvem vet om fødselen blir komplisert eller ikke før de føder? Veldig få. Her må vi lytte til spesialistene! De vet hva de snakker om. Jeg er overbevist om at mer sentralisering av noen funksjoner vi lønne seg for de som trenger spesialister. For de med ukompliserte, raske fødsler vil det ikke være noe problem og ikke spille noen stor forskjell.
Ikke la reisetiden skremme noen til å velge et dårligere tilbud. Velg heller noen ekstra døgn på hotel i nærheten av fødestedet for å sikre en vellykket fødsel. Det er verdt det. Det er iallefall min mening!

Helsebringende arbeid i falleferdige offentlige bygninger?

Dagens nyheter om en forskningsrapport som kan fortelle om dårlig vedlikeholdte offentlige bygninger er frustrerende. Ikke overraskende , vi har jo visst det og sett det lenge, men greit å få antagelser dokumentert. Noen bygninger er så falleferdige at de antas å ikke tåle de klimaendringer den norske naturen utsettes for.
Forrige uke hørte vi om midlertidige brakker tilknyttet et offentlig sykehus som hadde stått i alt for mange år og var nå så full av mugg at personalet ble syke av å jobbe der. Hvordan skal det offentlige gjør folk friske under slike forhold?
Fossanåsen i Buskerud går på med nye entusisasme. Pusser opp og vil være stolte av stedet når vi åpner for nye drift utover høsten.
Ironien er bare at mens offentlige bygninger forfaller, offentlige helsearbeidere blir syke og frustrerte, er offentlig helsevesen skeptiske til å bruke private. Hvorfor forstår jeg ikke helt lenger.
Det er klart at presseoppslag om Adeco ikke gjør villigheten bedre. De ødelegger for en rekke private drivere, og det er frustrerende. Men hvor er de offentlige organer som skal følge opp og sikre at private driver seriøst? Det er vel de som må skerpe seg?
Det offentlige klarer ikke helse- og omsorgsoppgavene sine. Køene er for lange, derfor blir de mer og mer avhengige av å bruke private. Samhandlingsreformen gir fattige kommuner mer ansvar for viktige helseoppgaver. Men uten penger, med dårlig vedlikeholdte bygninger, så ser det vanskelig ut å skulle gjennomføre de krav som reformen gir.
Fossanåsen ønsker å bidra. Vi stiller bygninger til rådighet. Godt vedlikeholdte bygninger. Det blir spennende om det offentlige tar i mot tilbudet om å drive i godt egnede bygninger. Eller om vi til høsten starter privat drift. Drift skal det uansett bli. En ansiktsløfting, med enkel standard, gode sosiale arenaer, miljøvennlig drift, pene og godt vedlikeholdte rom. Utearealet, skogen og fjellet skal tilpasses et meningsfullt friluftsliv som skal gi gode forhold for trening for pasienter som trenger motivasjon og sosiale arenaer for å hente frem ny livsenergi etter sykdom. Livskvalitet og naturopplevelser skal prege stedet. Dette vil fremtidens fornuftige mennesker ønske seg.

nye møter med nye mennesker - så godt å ha tid til det .....

Dagen har vært preget av en urolig farting i et landskap jeg ikke er så godt kjent. Jeg har truffet så utrolig mange hyggelige mennesker. Det har vært en liten "alle kjenner apen, men apen kjenner ingen" - opplevelse. Stedet her opp er godt kjent av lokalbefolkningen. Mange har jobbet her opp gjennom årene. Et så lite sted følger man med. En helside i Lågendalsposten for noen uker siden har ikke gått upåaktet hen. De fleste visste hvem jeg var. Alle ønsket både meg og de nye eierne lykke til med ny drift på Fossanåsen. En utrolig varm og velmenende befolkning her i Numedalen.
I tillegg er det morsomt å se at så mange faktisk leser det jeg skriver. Mange treff de siste dagene gjør det skjerpende og oppmundtrende. I tillegg til at jeg har fått noen jeve følgere, som det heter. Mye nytt her for en som har vokst opp på det datafrie 70 tallet. Litt følerier blir det, men det er også viktig å kombinere det allmennmenneskelige med å  bevare både integritet og privatliv.
Så er det bare å avslutte den kvelden med følgende gode sitat :
Det er bedre å skrive for seg selv uten  et publikum enn å skrive for et publikum og ha mistet seg selv ....... ha en fin kveld alle sammen !

Erfaringskompetanse - en undervurdert kunnskap ?

I helgen har jeg vært på et spennende seminar. Jeg har truffet mange ekte mennesker og blitt utfordret på følelser. Jeg er snart femti år og fremdeles kjenner jeg den barnlige nesten-på-gråten-følelsen når sterke uttrykk finner veien rett inn i det rommet som har vært lukket lengst av dem alle.
Selvsagt skal man lukke rom. Livet blir for slitsomt ellers. Men denne gangen har jeg altså valgt å melde meg på et seminar hvor det å gløtte ned i skuffer er en viktig forutsetning for å få et utbytte av seminaret.
Så kommer den uvinnelige diskusjonen opp i meg, den frustrerende runden jeg har tatt med meg selv så mange ganger; det å ha erfaring og samtidig være godt utdannet innen feltet - er det et gode eller bare belastende for utøvelsen av faget?
Det er lett å skrive fagbøker om tema som berører andre. Det er lett å late som man vet når man har tilbrakt mange år på universitetet og absorbert mye av den forskningsbaserte kunnskapen som finnes om tema mange berøres av, men som bare psykologer og psykiatere får lov å snakke med andre mennesker om.
I helgen er jeg blitt utfordret på mine egne erfaringer. Mine egne traumer. Kanskje det som har gjort at jeg har valgt å studere psykologi, kriminologi, sosialantropologi og avviks sosiologi. Flotte ord. Spennende og viktige fag.
Men hvorfor har jeg alltid følt at mine kolleger er mer opptatt av min høyere embetseksamen enn det faktum at jeg har noen personlige erfaringer?
Kanskje vil et seminar basert på erfaringskompetanse endelig gi også de kjipe erfaringene jeg godt kunne vært foruten, en verdi?
Jeg lar meg imponere av de andre som er modigere enn meg. Jeg er fyllt av en ærbødig respekt for de som har turt å kjenne etter, som har erkjent og som deler med andre.
Så tøffe de er, de som tørr. Så bra at erfaringskompetanse endelig er blitt noe fint, noe styrkende som kan berike andre mennesker.
I kveld føler jeg meg berørt, inspirert og litt modig. Livet blir litt rikere da.
Ha en fin uke alle sammen :-)

Blogg come back !

En etterlengtende tur ut i virkeligheten ble fremtvunget av at stedet jeg bor på er tomt for vann og at et intervju skulle gjennomføres i Tønsberg Blad. Jeg trengte virkelig en dusj. Måtte jo lukte freeesht, selv om det bare var et avisintervju.
God venn stiller med dusj og overnatting i Tønsberg. I flere måndere har jeg levd litt tilbaketrukket og "sært". Fredelig og skjermet fra en virkelighet som noen ganger blir litt slitsom. I skogen og dalen har jeg den siste tiden vært kreativ, arbeidsom, men også med rom for mye hvile og ettertenksomhet. Litt skriving på ny bok er det også blitt! Er ikke det bra da? Å skjerme seg litt?
Joda, men hvorfor starte en blogg, skrive noen få entusiastiske dager, for så å bli borte?
Samtalen over et glass vin med den gode velmenende venninnen ble en påminnelse om at noen faktisk legger merke til det jeg gjør. Med ærlige tilbakemeldinger og litt risting i en sliten sjel som helt klart har meldt seg litt ut.
Jeg forsøkte meg på min ikke veldig godt gjennomtenkte liste av unnskyldninger. “Jammen .....”
Jeg ble heldigvis stoppet. “Troverdighet, Audhild, det handler om troverdighet”
Jeg? Jeg tenkte vel at det ikke gjorde noe om det ble stille et par måneder. Men der fikk jeg klar tilbakemelding. Klart det betyr noe?! Erkjennelse, vekkelse, snakking, refleksjon og ny erkjennelse.
Noen bryr seg. Så fint! Hvorfor skal jeg skjerme meg fra det?
Kanskje er det ikke troverdig å skjerme seg fra det som er vanskelig når man skriver bøker om hvor viktig det er å snakke om tanker og følelser.  Alle de vanskelige tankene og følelsene skal jo snakkes om! Det er jo hovedbudskapet mitt!
Noen setter pris på at jeg skriver og mener noe om ting! Så bra!
Elgene og Gaupene som jeg har hatt tråkkende rundt huset i dalen den siste tiden har verken gitt selskap, kommunikasjon eller ny innsikt.
Min etterlengtede tur ut i virkeligheten ga ny innsikt og nytt pågangsmot.  En besøksrunde rundt til vakre mennesker som ønsker å være der for meg også. En lunsj på brygga i begynnende vårsol. En natt i seilskute på Kystlaget ved ubåtstasjonen. En tur ut på Tjøme i nydelig sol. Så deilig.
Snart drar jeg tilbake til skogen og dalen for å fortsette alt det spennende som denne alenetiden har gitt meg mulighet til å utvikle. Men blir jeg litt for lenge borte setter jeg pris på at noen rister litt i meg og ber meg komme tilbake. Men fortsette å blogge, det skal jeg! BLOGGen er kommet for å bli. Jeg er igang igjen!